Merk: Denne siden er fra 2003 og fungerer egentlig som referanse for nyere sider. Hvis du har navigert deg inn hit direkte fra en søkemotor kan det tenkes at du bør oppsøke sidene fra 2006 og 2007 først - ellers blir dette muligens litt forvirrende...
Oppe på Avaldsnes står store blågrønne graner på geledd. Tre av disse granene har nå sett sin siste sommer og er i ferd med å dø. Granene dør av ugrasmiddelet glyfosat, og de dør i demonstrasjon og protest mot at stadig større trær får lov til å dominere i det som burde være et enestående vidåpent kulturlandskap med fri sikt i alle himmelretninger. Den amerikanske sitkagrana som ble plantet på 50-tallet vokser villig på Avaldsnes, og har gradvis sørget for å hindre både innsyn og utsyn. Nå dør altså noen av disse granene, men det vil fortsatt stå mange igjen. Resultatet i denne omgang vil være et synlig hull i geleddet som forhåpentligvis kan bidra til å få fart i en prosess og debatt som vil føre til at resten av granene blir fjernet på en mindre dramatisk måte.
Min visjon er enkel: Gran i alle former og varianter fjernes snarest og en gang for alle fra Avaldsneset. Med unntak for rotløse juletrær må hele området rundt kirken på Avaldsnes igjen bli granfri sone.
Dosering av glyfosat er forsøkt holdt på et minimum av det som trengs for å ta knekken på styggeskapen. Gran har høy toleranse for glyfosat, men slik ugrasmiddelet er brukt her bør virkningen likevel være fatal for de utvalgte granene mens annen vegetasjon vil ikke blir påvirket. Glyfosat, som ofte er solgt under varemerket Roundup, er det mest brukte plantevernmiddelet her til lands. Det brytes raskt ned i naturen, og er stort sett regnet som harmløst for mennesker og dyr. Greenpeace har en grei informasjonsside om glyfosat.
Grandrapet er neppe en helt lovlig handling. Jeg som står bak giftmordet beklager at et slikt virkemiddel er nødvendig for igjen å få oppmerksomhet om denne saken, og håper at det ikke blir behov for å benytte samme metode flere ganger.
Granene på Avaldsnes har vært tema i en lang rekke artikler, leserinnlegg, intervjuer og ledere i Haugesunds Avis etter at E. H. Kongshavn krevde å få dem fjernet i en artikkel som stod på trykk 5. januar 1991. Tilsynelatende er det få som har motforestillinger til å få granene fjernet, men langt de fleste av disse hersens trærne står fremdeles og fortsetter ufortrødent å samle årringer og strekke seg stadig høyere. Høsten 2000 ble det riktignok fjernet graner øst for stabburet og parkeringsplassen, men det står alt for mange igjen og det er tre av disse som snart skal snart skal bli brune.
Behov for le mot vind og vær er det eneste argumentet som har vært brukt for å beholde granene rundt kirkegården. Det bør være lov å minne om at titalls generasjoner Avaldsnesbu ble rett og kristelig begravd på en helt ubeskyttet kirkegård før granene ble plantet, og det virker noe urimelig at hensynet til dagens gravfølger og andre besøkende som tidvis opplever normalt vestlandsvær med nordavind og regn skal begrunne en så voldsom visuell forsøpling på et sted som Avaldsnes. Det er forståelig at mange ønsker på å kunne plante blomster og stelle pent på gravene, men heller ikke dette hensynet kan forsvare behov for en veritabel vegg av graner. Uansett er det grenser for hvor mye vind og vær granene klarer å stoppe, og derfor vil graver og gravfølger alltid være utsatt for naturens luner oppe på Avaldsnes. I lys av konflikten kommune og menighet nylig har hatt med riksantikvaren angående utvidelse av eksisterende gravplass blir komfortargumentene enda mer urimelige. Her hadde man mulighet til å anlegge ny stor gravplass på et mer beskyttet sted der leplanting ville være helt greit. I stedet klarte man å grine seg til en utvidelse av den eksisterende gravplassen. Dette skjer på tvers av vektige kulturverninteresser, og gir uansett bare noen års utsettelse på en uunngåelig flytting. Nå er det på tide at vær og vind igjen får herje fritt på Avaldsnes.
Gran vokser ikke naturlig på Vestlandet. Dette er et faktum som ser ut til å være ukjent for de fleste moderne vestlendinger som er vokst opp med gran på alle kanter og ikke reflekterer over at dette faktisk er en art som er kommet inn i vestlandsfloraen de siste 150 år. Først for 2500 år siden innvandret de første granene på naturlig vis til det østlige Norge og grana har aldri klart å spre frøene sine over langfjellene, rundt Sørlandet eller ned langs kysten fra Trøndelag. Grana måtte ha menneskelig hjelp for å erobre Vestlandet, og det fikk den til gagns da skogreisningssaken vant gehør på slutten av 1800-tallet. Den omfattende plantingen av trær generelt og gran spesielt markerer begynnelsen på en dramatisk og svært hurtig forvandling av landskapet på Vestlandet som ble ytterligere forsterket av store endringer i jordbruket, og helt savner sidestykke etter slutten av siste istid. Det viste seg snart at sitkagran tåler fuktig, salt og forblåst vestlandsklima bedre en europeisk gran, og i dag er det denne amerikanske grana som har fått lov til å invadere Avaldsnes. Nå er det på høy tid å felle disse inntrengerne og frigjøre Avaldsnes igjen.
Den massive granplantingen på Bukkøy er et noe bedrøvelig kapittel som har fått et tragikomisk skjær de siste årene. Etter Haraldsvang var Bukkøy det neste stedet idealistene i det nystartede Haugesund og Omegns Treplantingsselskap kastet sine øyne på, og i 1884 ble det plantet 8000 gran og furu på dette lyngkledde sauebeitet i Karmsundet. Også i seinere år har noen plantet tusenvis av små søte sitkagraner, men helt glemt å tynne småskogen etterpå. Resultatet er at store deler av Bukkøy er dekket med alt for tett og til dels ufremkommelig granskog der skogbunnen er så sur og mørk at selv gjøksyre har problemer med å klare seg. Så, i 1995 rydder kommunen en åpning i granskogen og bygger et vikinghus som skal bli begynnelsen på en ekte vikinggård, leirskole og arena for utfoldelse av vikingaktiviteter i regi av den nystartede vikingklubben. Alt skal være bygningsteknisk korrekt og autentisk, men det ser ikke ut til å affisere noen at omgivelsene er så lite autentiske som tenkes kan. Ikke engang en forvillet viking fra de dype skogene nord i Sveariket ville følt seg hjemme midt inne i et dårlig vedlikeholdt plantefelt med jevnstor amerikansk sitkagran tett-i-tett. Det kunne like gjerne vært kokospalmer. Dette absurde tablået som etter hvert har tappet kommunekassen og andre kasser for utallige skattekroner blir ukritisk servert som rotekte vare til skolebarn, turister og historiesøkende lokalbefolkning. 10-åringen som har vært på leirskole på Bukkøy har sikkert hatt det megakult, men har neppe lært at minst 100 generasjoner av de lokale forfedrene hennes levde og livnærte seg i et åpent og vindslitt kystlandskap. Bare de aller mest bereiste hadde sett grantrær før oldeforeldrenes og besteforeldrenes generasjon begynte å plante gran for å følge med i tiden og kue den stygge vinden.
Oppe fra Avaldsnes var det i flere tusen år fri, ubrutt og strategisk viktig sikt til et 7 kilometer langt stykke av Karmsundet, fra Høyevarde i sør til Salhus i Nord. I dag er denne linja brutt av stadig høyere graner på Bukkøy, og det er neppe noen overraskelse for leseren at undertegnede vil ha Bukkøy inkludert i en granfri sone på Avaldsnes.
At graner ble plantet på Bukkøy og oppe på Avaldsneset er ikke helt uforståelig. Det var knapt andre enn Arne Garborg og Fridtjof Øvrebø som så at de gamle åpne kystlandskapene hadde egenverdi, og granplanting var rett og slett moderne og ga raskt behagelige resultat i form av ly for vær og vind. Den historiske posisjonen Avaldsnes hadde hatt var godt kjent, men i datidens samfunn var dette underordnet den religiøse betydningen kirken og kirkegården hadde. Derfor var det ingen hørbare motforestillinger til å plante fremmede trær for å skape le på kirkegården, og Bukkøy hadde bare begrenset verdi som skrint beite for småfe. I dag er situasjonen en ganske annen. Bukkøy trer frem som et sentralt element i en middelalderhavn som hadde vesentlig politisk og økonomisk betydning. Det religiøse aspektet er kraftig svekket og i praksis fungerer kirka som seremonisted for en majoritet av befolkningen, mens den aktive menigheten blir stadig mindre. Avaldsnes er valgt som tusenårssted i Rogaland, det skal brukes titalls millioner kroner på å bygge Nordvegen historiesenter, og millioner er brukt og skal brukes på ymse vikinghus inne i granskauen på Bukkøy. Vikingfestival arrangeres årlig, og det brukes betydelige ressurser på å markedsføre Haugalandet som ”Norges fødested” i et noe pinlig forsøk på å bygge en slags merkevare på tynt historisk grunnlag. Store ord, store penger og store planer er plutselig blitt Avaldsnes til del, og stedet har utvilsomt fått en styrket og enda mer sentral plass i Haugalendingens historiske bevisthet. Midt oppe i dette voldsomme fokuset på det historiske Avaldsnes står granene like fordømt og stadig mer brautende, år ut og år inn som skrikende fremmedelement i landskapet. Hvordan kan dette få lov til å skje? Stikker den historiske forståelse og bevissthet så grunt hos vikingklubbegenerasjonen at de rett og slett ikke skjønner at dette er noe å mase om? Eller er det en konservativ prest og et historieløst menighetsråd som tviholder på det de har igjen av makt og legger ned veto mot å slippe motorsagene løs? Penger kan det i alle fall ikke stå på, og mange har sett og påpekt at noe må gjøres.
"Vakre landskap i Rogaland" er forfattet av Gro Karin Hettervik og ble utgitt av Rogaland Fylkeskommune i 1996. Denne boka er resultat av et prosjekt som systematisk har kartlagt, analysert og vurdert verdifulle natur- og kulturlandskap i Rogaland. Anbefalingene som kommer frem her ser ut til å være lite kjent. De har i alle fall ikke blitt etterlevd på Avaldsnes, og jeg tar meg den frihet å sitere avsnittene som omhandler dette stedet:
”Estetiske landskapsverdier
Avaldsnes er et åpent kulturlandskapsområde med bølgende terrengformer. Sammen med flere flate og avrundede øyer og holmer som rolig møter vannflaten skapes det et særpreget landskap med en karakteristisk kontakt til sjøen. Avaldsnes er det eneste landskapsområdet i de sentrale deler av Karmsundet som ikke er berørt av store fysiske inngrep, og har stor grad av helhet. Avaldsnes kirke er et kjent landemerke på områdets høyeste punkt, og dominerer landskapsbildet sammen med miljøet omkring kongsgården. Dette gir historisk særpreg og et variert kulturlandskap av særlig høy verdi, og gjør det egnet som typeområde.Problemstillinger
Tett granplanting på Bukkøya og opptil kirken er et tydelig fremmedelement i kulturlandskapet. Silhuettvirkningen er svært uheldig og konkurrerer visuelt med kirken, slik at helheten i området og kirkens monumentale virkning forstyrres.Veiledning til fremtidig bruk
På grunn av stedets åpne karakter og den høye historiske verdien er hele området svært sårbart for inngrep. Det bør vurderes hvor stor verdi granplantinger har i dette åpne og beitepregede kulturlandskapet, og eventuelt fjerne/erstatte med lauvtrevegetasjon som kan ha en naturlig tilknytning til området, og som underordner seg kirkebygningen.”
Fornyet oppmerksomhet om ”gransaken” er altså formålet med de tre visnende granene, denne nettsiden og en anonym henvendelse via e-mail til media på Haugalandet. Det er på tide at det kommer klart og tydelig frem hvem som faktisk har ansvar for trærne, og hva som er begrunnelse for at de har fått lov til å stå på tross av tilsynelatende unison og gjentatt aksept for at granene i området rundt kirken bør fjernes. Forhåpentligvis vil mer oppmerksomhet om saken bidra til at granene fjernes på ryddig og demokratisk vis, og ikke som resultat av sivil ulydighet og selvtekt.
Lokalhistoriker Aadne Utvik har i mange år flagget med leserbrev, i artikler og intervjuer at han ønsker granene på Avaldsnes fjernet. Jeg vil poengtere at verken Utvik eller E. H. Kongshavn har noen som helst forbindelse med mine grandrap, og jeg tar dem heller ikke til inntekt for den noe radikale metoden som er valgt for å bekjempe granondet på Avaldsnes.
Augvald Granbane
Sist oppdatert 17.08.2003
tilbake til Augvald Granbane sine sider anno 2006