Jeg, Augvald Granbane, er en kriminell vandal. Det har flere ganger stått på trykk i avisa, og det er nok riktig at jeg har forvoldt skadeverk som rammes av straffelovens § 291. Mine gjerninger er å regne som hærverk. I alle fall isolert sett.
Ved tre anledninger har jeg brukt gift og ringbarking for å ta knekken på totalt åtte grantrær ved kirkegården, Nordvegen Historiesenter og i det gamle tunet på Avaldsnes i Karmøy kommune. Her er det snakk om overlagt grandrap - i protest og som demonstrasjon og provokasjon.
Fra 1950-årene til langt ut på 70-tallet ble det plantet store mengder sitkagran i kyststrøkene på Vestlandet. Plantingen begynte allerede på slutten av 1800-tallet, men det var i etterkrigstida det tok helt av. Uten motforestillinger og med betydelig statsstøtte ble millioner av små granbarn satt ned i jorda mellom lyng og gras i åpne kulturlandskap der det aldri før hadde vokst gran, og der det knapt fantes andre trær. Landet skulle kles med skog.
Knut Fægri, en av verdens mest betydelige botanikere i det 20. århundre, hadde lite til overs for at nordamerikansk sitkagran fikk invadere den vestnorske floraen. Hans karakteristikk av dette brautende og kveldende treslaget var enkel og presis: Pøbelgran!
Kulturlandskapet på Avaldsnes hadde vært åpent og nesten fritt for trær i mer enn tre årtusen før de amerikanske granene fikk rotfeste. Tre tiår seinere hadde disse trærne endret landskapet på en svært uheldig måte, og knapt noe sted har professor Fægris karakteristikk av sitkagranas oppførsel vært mer treffende enn på Avaldsnes.
Pøbelgranas vandalisering av landskapet på Avaldsnes har vært omtalt, påtalt og fordømt en lang rekke ganger de siste 20 årene. Svært få har vært åpenlyst uenig i at granene er et uheldig fremmedelement på Avaldsnes. Likevel troner brautende granbeist fremdeles i dette særpregede og sårbare kulturlandskapet.
Fra Stutøy nordover mot Avaldsnes, høsten 2006.
Øverst til venstre skimtes tårnet på Olavskirka mellom granene oppe på Avaldsneset. Mot horisonten til høyre stikker den tette granskogen på Bukkøy opp.
I forgrunnen står et eksempel på at sitkagran ikke trenger menneskelig hjelp for å finne rotfeste mellom lyngdottene.
Ugrasgrana formerer seg villig og vokser friskt langs Karmsundet. Foto: Augvald Granbane.
Det breie neset i Karmsundet var et soleklart førstevalg for dem som ville befeste makt og skaffe seg gods og gull. Ikke noe annet sted på Sørvestlandet lå forholdene så godt til rette for å kontrollere skipsfarten langs kysten, og ikke noe annet sted var så godt egnet til å markere dominans og rikdom. Her ble det reist store bautasteiner, ført opp bygninger og bygd digre gravhauger som skulle stå i silhuett mot horisonten og synes på lang avstand. Ikke noe annet sted i Skandinavia kan vise til en kontinuerlig posisjon som høvdingsete og maktsenter fra eldre bronsealder til høymiddelalderen. Det var den strategiske beliggenheten i det åpne kystlandskapet som gjorde Avaldsnes.
Kanskje var det bare historiens tilfeldigheter som gjorde at Avaldsneset kom i skyggen av Bergen og Stavanger og aldri utviklet seg til å bli by. Den usedvanlige lange tradisjonen som maktsenter ble brutt og Avaldsnes havnet i historiens bakevje sammen med resten av Karmøy. Den store kirka med det karakteristiske tårnet forfalt, men ellers var det lite som skjedde på Avaldsnes fra høymiddelalderen og frem mot vår tid.
Fra Bjønnholmen mot Avaldsnesplatået, mai 2008. Omtrent midt i bildet og foran Olavskirka lå Flaghaugen.
Denne store gravhaugen ble brutalt åpnet i 1830-årene, og viste seg å inneholde en av Nord-Europas rikeste graver fra romersk jernalder. Nordvegen og granveggen til venstre. Foto: Augvald Granbane.
De siste årene har Avaldsnes blitt åsted for en storstilt dyrking av fordums storhet. Regien er kommunal, alt er fokusert på vikingtid, og Avaldsnes promoteres uten blygsel med slagord som "Norges eldste kongesete", "Norges første hovedstad" og "Norges Fødested". Det kunne være fristende å skrive fenomenet på kontoen for smått pinlige utslag av provinsialisme og kollektivt mindreverdighetskompleks. Men når de totale investeringene nærmer seg et tresifret millionbeløp, store utgravninger til titalls millioner er bebudet, og den svulstige retorikken bare fortsetter, er det ingen tvil om at dette er et prestisjeprosjekt med betydelig moment. Og hvis det er et mål å være noenlunde lokalpolitisk korrekt bør man unngå å kødde med Avaldsnesprosjektet.
I Karmøy kommune er det politisk konsensus om at Avaldsneset må foredles, og det ser ut til å være gjengs oppfatning at de egentlige kulturminnene ikke er noe å satse på. Det som ikke kan dateres til vikingtid er nødvendigvis temmelig uinteressant uansett. Det som faktisk kan knyttes til denne eneste ærerike, men akk så korte tidsepoken av betydning i vår fortid er dessverre ikke spektakulært nok til at det duger for Avaldsnesprosjektets ambisjonsnivå. Derfor er det visst helt greit at restene av Grønhaug - det mest sannsynlige gravstedet til Harald Hårfagre - får gro over i et veikryss på Bø. De triste restene av Storhaug - den største kjente skipsgraven på Vestlandet, og som uheldigvis er litt eldre enn vikingtid - ble like godt regulert til industriområde på 90-tallet en gang.
Grønhaug på Bø var
30 meter i diameter og 4 meter høy før den ble utgravd av Haakon Schetlig i 1903. Haugen inneholdt en plyndret skipsgrav, antakelig fra første halvdel av 900-tallet.
Dette er det mest sannsynlige gravstedet for seierherren fra slaget ved Hafrsfjord. Foto: Augvald Granbane.
Her lå Storhaug.
45 meter i tverrmål, 8 meter høy og antakelig den største av alle gravhaugene i distriktet.
Primitiv "utgravning" i 1880-årene påviste et stort skip, minst 20 meter langt og det største som er påvist i det vestlige Norge.
Nye dateringer til perioden 680 – 750 betyr at dette antakelig også er den aller eldste av de kjente nordiske skipsgravene.
I kommuneplanen for Karmøy som ble gjort gjeldende fra 2000 er restene av Storhaug og området rundt like godt regulert til byggeområde for industri, lager og kontor. Foto: Augvald Granbane.
For å kompensere for at vikingene ikke etterlot seg noe som er tilstrekkelig oppsiktsvekkende måtte det bygges vaskekte vikinggård inne i granskogen på Bukkøy. Derfor måtte Nordvegen Historiesenter bygges så nær kirka på Avaldsnes som Riksantikvaren kunne presses til å godta. Og derfor skal Avaldsneset spavendes i jakten på vikingskatter som så skal stilles ut i historieskrytesenteret for å trekke horder av turister.
Mens viking-sirkuset suser ufortrødent videre skriker Olavskirken etter vedlikehold. På stabburet i tunet på Avaldsnes er torvtaket snart skogtak. Forslaget om å berge stumpene av organisk materiale som ennå kan være mulig å redde i restene av Flaghaugen er selvfølgelig helt uinteressant fordi haugen er fra feil tidsepoke. Og grantrærne vokser friskt.
Stabburet i tunet på Avaldsnes har antakelig stått på dette stedet siden første halvdel av 1700-tallet, og kanskje enda lenger.
Det ser ut til å være satt sammen av tømmer fra to eldre hus, antakelig fra 1600-tallet. Dermed kan dette være Karmøys eldste trebygning.
I dag har dette bygget ingen annen funksjon enn å stå i veien på parkeringsplassen, være stativ for skiltet som viser veg til
Nordvegen, og gi grobunn for grønske på veggene og stadig større busker og trær på taket.
Her har vedlikehold ingen prioritet, og i årenes løp er det fylt så mye grus på parkeringsplassen at bygningen ikke lenger fremstår som stabbur.
Og i bakgrunnen vokser granene. Foto: Augvald Granbane.
Turisme er hjørnestein i argumentasjonen som blir brukt for å forsvare de store investeringene som er gjort på Avaldsnes. Men så langt er det ingen som har påvist en troverdig positiv korrelasjon mellom turisme på Haugalandet og effekter av Avaldsnesprosjektet. Det er grenser for hvor lenge det går an å bortforklare at turisme-historien fungerer som påskudd og skalkeskjul for noe ganske annet. Og dette annet handler antakelig om en salig blanding av ullne komplekser som gror godt i en stadig mer marginalisert region med markeringsbehov og kollektiv identitetskrise, en egosentrisk kortsiktig tidsånd som er blind for at det kommer generasjoner etter oss, og ren og skjær menneskelig nysgjerrighet som under vitenskapelig dekke gir alibi for å harve over Avaldsneset på jakt etter vikingtrofeer.
Jeg kan ikke påstå at min kjetterske og upatriotiske kritikk av det hellige Avaldsnesprosjektet er representativ for folkemeningen på Avaldsnes og Karmøy ellers. Mine sambygdinger - og jeg - er med rette stolt av Avaldsneset, og ikke så rent lite smigret av oppmerksomheten stedet har fått de siste årene. Og svært mye av denne positive oppmerksomheten kan vi takke Avaldsnesprosjektet for. Til og med en gammel granhatsk grinebiter som meg må innrømme at Nordvegen - Mimes brønn - ble vellykket, selv om jeg nok syns at innholdet i brønnen er noe grunt og til dels grumset. Historien som fortelles er fengende nok, men det kommer ikke fram at denne historien i stor grad er basert på et selektivt utvalg fra kilder som er mildest talt tvilsomme. Initiativet til bruk av ikke-destruktive geofysiske metoder for å kartlegge undergrunnen på Avaldsnes er glimrende. Det vitenskapelige fokuset som preget starten av Avaldsnesprosjektet var også utmerket, men har bleknet kraftig og i takt med stadig mer lettbeinte og sensasjonspregede medieoppslag de siste årene. Nå kan man få inntrykket av at det eneste som virkelig teller er å grave fram Harald Hårfagres visittkort.
Vakre landskap i Rogaland er produkt av et prosjekt som ble gjennomført i regi av Rogaland fylkeskommune tidlig på 90-tallet. Hensikten var å registrere, evaluere og prioritere verdifulle natur- og kulturlandskap i fylket, påpeke element som truer de mest verdifulle landskapene, og gi råd og veiledning til fremtidig bruk. Rapporten forelå i bokform i 1996, og nylig ble den også gjort tilgjengelig i digital form på fylkeskommunens nettsider
I Rogaland fylke ble 45 områder funnet å ha meget høy landskapsverdi/nasjonal interesse (****), og hele fem av disse områdene ligger i Karmøy kommune: Skudeneshavn, kyststrekningen Sandved - Ferkingstad, Stiklemyra - Natterhuksmyra, Tuastadvatnet - Røyksund, og selvsagt Avaldsnes.
Disse områdene og de fleste andre landskapsområder av høy landskapsverdi/fylkesinteresse (***) i Karmøy og nabokommunene innenfor landskapsregionen definert som kystheilandskapet på Haugalandet har en høyst påfallende fellesnevner: De er vurdert å være svært utsatt for gjenngroing generelt, og sårbare for innplantet gran spesielt. En del av områdene var allerede betydelig forringet av granplanting da evalueringen ble gjort, og Avaldsnes var dessverre ikke noe unntak.
Vurderingen av Avaldsnes er gjengitt nedenfor.
Faksimile fra 'Vakre landskap i Rogaland', Gro Karin Hettervik 1996.
Illustrasjonsbildet er antakelig tatt et par år tidligere.
Fra Moksheim mot Avaldsnes, sommeren 2007. Foto: Augvald Granbane.
Et drøyt tiår seinere er Avaldsnes fremdeles dominert av stadig større grantrær. Vi ser at den hvite presteboligen fra 1870-årene har veket plass for Nordvegen historiesenter, og den tette sitkagran-klyngen som stod i skråningen mellom kirka og presteboligen er fjernet slik at det nå er delvis innsyn til parkeringsplassen. Til høyre for kirketårnet har det også blitt noe mer glissent som resultat av at granene som omkranset kirkegården ble fjernet ved årsskiftet 2004/2005. Men ellers er utviklingen nedslående, og et stort antall graner som har fått stå i fred har åpenbart hatt gode år. Særlig på Svinatongen (neset til venstre i forgrunnen) er det svært tydelig at granene har skutt opp og blitt minst dobbelt så høye. Nesten ytterst på Svinatongen ligger en flott gravhaug som så vidt kan anes på Hetterviks bilde. I dag er denne gravhaugen godt gjemt og nesten utilgjengelig inne i tett og mørk granskog
Da Vakre landskap i Rogaland ble publisert hadde den uheldige virkningen av stadig mer brautende grantrær omkring kirken på Avaldsnes vært påpekt en rekke ganger allerede. Men det var første gang at den dominerende granskogen på Bukkøy ble fremhevet som et fremmedelement med tvilsom verdi. Og verken før eller seinere har noen gått så systematisk og objektivt til verks, og trukket konsekvensene av 50- og 60 årenes hodeløse skogreisning i de gamle rogalandske kystlandskapene så ettertrykkelig frem i lyset.
Det var Lars Skadberg, sokneprest på Avaldsnes fra 1933 til omkring 1955, som sørget for at det ble plantet gran oppe på Avaldsneset mot slutten av 1940-årene. Skadberg var svært respektert av sine sognebarn, og for enkelte avaldsnesbuer av den eldre garde er Skadbergs initiativ til plantingen fremdeles argument godt nok for at granene bør få stå i fred.
Nedenfor er det gjengitt et flyfoto som stod på trykk i Karmøy landfast, et skrift som ble utgitt i anledning åpningen av Karmsund bru i 1955. Kvaliteten er ikke særlig god, men man kan tydelig se at Lars Skadberg hadde startet granplantingen i sin egen hage og i skråningen mellom presteboligen og kirken. Dette oppfattet han som så vellykket at han i neste omgang sørget for at det også ble plantet en rad graner rundt nesten hele kirkegården.
Foto fra 'Karmøy landfast', 1955.
Allerede tidlig i bronsealderen, omkring 1800 år før vår tidsregning, var kystområdene i vårt distrikt avskoget. Denne utviklingen hadde skjedd gradvis i løpet av et par tusen år, og antakelig var det i områdene langs den nordlige delen av Karmsundet at skogen først måtte vike for lyng, gras og etter hvert åker. Et hundretall generasjoner av våre forfedre levde i dette vidåpne og nesten treløse kulturlandskapet. Så plantet våre foreldre og besteforeldre gran - et treslag som ikke finnes naturlig på vestlandet - og i løpet av tre decennium endret landskapet seg mer dramatisk enn det hadde gjort de tre foregående millennium.
I 1933 var det ennå ikke plantet gran på Avaldsnes.
Bildet i midten viser situasjonen i 2002, like før granenes kvelertak var på sitt verste.
Det nederste bildet er tatt sommeren 2007, og viser en betydelig forbedring i forhold til situasjonen i 2002.Men fremdeles er vokser det for mange og for store trær på Avaldsnes. Foto: Stavanger museum og Augvald Granbane.
Kanskje var den storstilte granplantingen langs vestlandskysten en naturlig konsekvens av alle omveltningene som preget 1900-tallet. Et uunngåelig element i historien om industrialisering, økonomisk vekst og en levestandard som bare akselererte. I løpet av et par generasjoner er jordbruket ettertrykkelig degradert fra å være selve bærebjelken i samfunnet, til dagens rolle som marginal og subsidiert næring som sysselsetter et lite fåtall spesielt interesserte. Ingen trenger lenger å skjære torv eller samle havrekster for å kunne varme opp huset. Naturalhusholdning er et nesten ubegripelig konsept, kroppsarbeid er noe som foregår på helsestudio, og ved importerer vi helst fra land med billigere arbeidskraft.
Kanskje må vi ha forståelse for at de første som fikk mulighet til å oppleve velstandsveksten hadde behov for å distansere seg fra det trauste og harde livet deres foreldre og besteforeldre hadde levd. For mange var det åpne værharde landskapet uløselig knyttet til den gamle levemåten, det ble oppfattet som stygt og uønsket, og hadde ingen egenverdi. Det var den frie bonden i norske innlandsbygder som dominerte det nasjonalromantiske idealbildet av norsk kulturarv. I dette bildet var skog en naturlig del av kulissene, mens kystkulturen og dens urgamle åpne landskap var omtrent ikke-eksisterende. Etter hvert ble det en nasjonal oppgave å bygge landet og kle fjellet, og med etterkrigstidens planøkonomi kom også betydelige subsidier til dem som ville plante skog. Som grunneier måtte man nesten være både dum og lat hvis man ikke benyttet seg av tilbudet. Det gikk som det måtte gå
Den første som offentlig kommenterte et stadig voksende granproblem på Avaldsnes var Aadne Utvik. 22. februar 1988 avsluttet han en avisartikkel i serien ’Mitt historiske Avaldsnes’ med å påpeke de uheldige konsekvensene av ukontrollert granvekst. Samtidig oppfordret han myndighetene til å vise litt interesse for landskapspleie og historiske verdier på Avaldsnes. Denne artikkelserien ble seinere utgitt i bokform.
Aadne Utvik er utvilsomt den enkeltperson som har bidratt mest til å gjøre dagens haugalendinger bevisst på den rike historiske arven Avaldsnes representerer. Fridtjof Øvrebø, Lars Skadberg og andre hadde på forskjellig vis bidratt tidligere, men det var Aadne utvik som klarte å engasjere og opplyse en ny generasjon. Han var sentral ved stiftelsen av Nord-Karmøy Historie og Ættesogelag, grep ideen om et informasjonssenter og fikk innredet det gamle stabburet til formålet. Det var han som gjenfant lønngangen og stadig klarte å fange medias interesse for Avaldsnes. Og det var først og fremst han som banet vei og la til rette for den kommunale involveringen som skulle komme til å ta helt av tidlig på 90-tallet. Etter at det kommunale Avaldsnesprosjektet kom i siget med ensidig vikingfokus, kortsiktig agenda og konfrontasjonslinje med Riksantikvaren - alt innsauset i svulstige fraser om fordums storhet - var det ikke lenger plass til Aadne Utvik og andre lokale krefter som hadde et bredere perspektiv og uttalt sympati for vernemyndighetenes ønske om å gå forsiktig fram på Avaldsneset.
Aadne Utviks utspill hadde tilsynelatende ingen effekt, men han hadde nok sådd et frø både her og der. Det skulle gå ytterligere tre år før Erik H. Kongshavn i klare ordelag utrykte sin mening om det voksende problemet over en hel side i Haugesunds Avis. Dette skjedde lørdag 5. januar 1991, og markerte starten på en føljetong av artikler, ledere og leserinnlegg som fulgte de neste månedene.
Allerede mandag 7. januar fulgte Haugesunds Avis opp med et intervju der Aadne Utvik ga sin helhjertede tilslutning til Kongshavns artikkel.Og dagen etter, tirsdag 8. januar 1991, toner Haugesunds Avis flagg i en leder med overskriften Grantrær uten mening. Et klart og tydelig standpunkt.
I Haugesunds Avis har de opplagt fått blod på tann, og onsdag 9. januar er det tid for en ny helside der en rekke personer får anledning til å uttale seg. Konservator Carl E. Buch ved Karmsund folkemuseum er hjertens enig med Utvik og Kongshavn, og benytter anledningen til å trekke fram liknende tilstander ved Haraldshaugen. Helge Schjelderup, leder av fortidsminneforeningen i Rogaland, er enig i at det trengs beskjæring. Erling Dahl jr., kulturkonsulent i Karmøy kommune, vil helst snakke om andre og hyggeligere ting, men fremhever at det er mange kryssende interesser på Avaldsnes. Dahl mener at det trengs bindende vedtak i stedet for ansvarsfraskriving, og det har han tro på at det skal bli i løpet av 1991. Fylkeskonservator Egil Harald Grude poengterer at middelalderkirkene er riksantikvarens domene. Men han en er enig i at saken må diskuteres, og at det er ønskelig at kirken ligger rimelig fritt og åpent i terrenget. Grude er likevel den eneste som har motforestillinger til å fjerne alle trærne, og uttrykker at noe beplantning kan være ønskelig for å skjerme Avaldsnesområdet fra "moderne element".
Og her har kanskje Grude et poeng som hadde fortjent mer oppmerksomhet. Dette er etter min mening det eneste rasjonelle argumentet som kan brukes for å forsvare storvokst vegetasjon på Avaldsnes. Dessverre har en diskusjon omkring en sånn tankerekke aldri blitt ført i offentlighet. Jeg, den kverulantiske Augvald Granbane, er selvfølgelig helt uenig med Grude. Naboskapet til Karmsund bru, aluminiumskokeriet på Håvik og alle de andre "moderne elementene" er det beste argumentet for å fremheve og poengtere det rotfaste Avaldsneset med den store kirkebygningen som ble bygd for å vise igjen i landskapet. Midt i det travle sundet ligger det der som en en bestandig oase i kontrast til vår tids brokete og tilfeldige uttrykk. Et ganske urørt kulturlandskap som på nesten mirakuløst vis har overlevd uten å bli by eller byggefelt. Dette er ikke et sted vi trenger å skjule og skjerme bak store trær, som om vi skammer oss. Avaldsnes har autoritet og står fjellstøtt hvis vi bare lar det slippe til. Det er på høy tid at vi viser det fram som den perlen det er.
Den da 70 år gamle hedersmannen Rasmus Skeie fant det nødvendig å ta til motmæle i et leserinnlegg onsdag 9. januar. Han er nok ganske representativ for en eldre garde kirketro som fremdeles har gamlepresten Skadberg friskt i minne, og som oppfatter granene som en nødvendig beskyttelse mot elementene. Og det må han selvfølgelig få lov til å gi uttrykk for.
Så ble det stille noen måneder. Først 4. juni 1991 har Haugesunds Avis en sak der de omtaler et møte som skal avholdes i august. Her kan man nok ane både på og mellom linjene at det ikke er åpenbart at granenes dager er talte. Kulturkonsulent Dahl gir uttrykk for at det gjelder å skynde seg langsomt. Og her melder også kirkeverge Marta Lunde Medhaug seg på. Hun uttaler at det ikke nytter med en spirea-hekk for å skape le på kirkegården, og det fremgår at det ventelig vil måte bli stående sitkagran også i fremtiden.
13. juni 1991 meddeler Haugesunds Avis at E. H. Kongshavn endelig skal få svar på et brev han sendte til Riksantikvaren 11. januar. Både HA og Kongshavn har purret på et svar, og det viser seg at byråkratiet har slitt litt med å plassere ansvar for å svare på brevet. Men etter en liten ørkenvandring har det til slutt havnet på bordet til førstekonservator Dagfinn Skre. Og ham kjenner vi jo som professoren ved UiO som galant reddet de viktige viking-utgravningene på Avaldsnes våren 2007 da forholdet mellom det kommunale Avaldsnesprosjektet og de sære arkeologene i Stavanger begynte å skrante. Det er tydelig at han hadde et litt annet forhold til dem i 1991 da han uttalte at "Når også Arkeologisk museum i Stavanger har sagt seg interessert, regner vi med at hele området befinner seg i de beste hender..."
Den iherdige skipsrederen fra Haugesund gir seg ikke. Lørdag 6. juli 1991 er E. H. Kongshavn igjen på banen med et leserbrev der han blant annet etterlyser en helhetlig plan for Avaldsneset.
Tirsdag 9. juli 1991 følger Aadne Utvik opp med svar og kommentarer til Kongshavn. Utvik opplyser at Karmøy kommunestyre 23. april hadde vedtatt å opprette Avaldsnesprosjektet, og at første møte om dette prosjektet blir i august.
9. august har Ole Oddenes i Haugesunds Avis snakket med Per Haavaldsen ved Arkeologisk museum i Stavanger og kulturkonsulent Dahl jr. Begge ser fram til det kommende møtet 28. august der kommune og antikvariske myndigheter kommer til å stille mannsterke.
I artikkelen kommer det ellers fram en merkelig forestilling om at sitkagranene på Avaldsnes er døden nær av elde: "De trekker så mye på årene nå at de snart - de fleste av dem - dør av naturlige årsaker. Altså på grunn av høy alder." Det er uklart om det er Oddenes eller Haavaldsen som står for denne oppfatningen, men helt feil er den i alle fall. Med sine drøyt 40 år er granene på Avaldsnes nesten for barn å regne. Sitkagran er verdens største gran. I Alaska blir disse trærne flere hundre år og opptil 90 meter høye. De første sitkagranene ble plantet i Norge helt i slutten av 1800-tallet. Noen av disse har nå nådd høyder omkring 45 meter, og man regner med at de vil kunne bli minst 65 meter høye under norske forhold. Den eneste naturlige "fienden" de ser ut til å ha er kraftig vind. Rotsystemet er forholdsvis grunt, og vindfanget blir etter hvert farlig stort.
29. august 1991 er forsiden på Haugesunds Avis prydet av et stort fargebilde der 19 prominente personer står pent oppstilt foran granene og Avaldsneskirken. Dette er deltakerne i det som vel må ha vært stiftelsesmøte for Avaldsnesprosjektet. Det fremgår av teksten at ingen tok til motmæle mot felling av grantrærne, og overskriften fjerner all tvil.
Inne i avisen er møtet dekket i større detalj. Det kan virke som om det har vært mest snakk om parkeringsplasser, men det gjentas igjen at "Grantrærne er neppe noe problem i det hele tatt. Ettersom ingen tok til motmæle mot å felle dem. Selv ikke da de var på befaring i området rundt kirken." Det fremgår også at både direktør Oddmund Møllerop ved Arkeologisk museum i Stavanger og formann i kulturvernutvalget Aadne Utvik har etterlyst en helhetlig plan for området. Og kulturkonsulent Dahl jr. lover å ta initiativ til politisk behandling.
Dagen etter, 30. august 1991, er Avaldsnes igjen tema for lederen i Haugesunds Avis. Det antas at ingen vil protestere mot felling av granene, og det manes til samarbeid om en plan for Avaldsnes. "Partene må ta seg god tid med den. (planen, Granbane anm.) Men ikke for god tid. For da kan noen bli utålmodige. Og det er ingen tjent med."
Så blir det stille om granene på Avaldsnes. Helt stille. Lenge. Og det er ikke det at det ikke skjer noe på Avaldsnes. Langt i fra. Det lanseres store planer om nytt historiesenter. Det blir gjort arkeologiske undersøkelser flere sesonger. Kulturkonsulent Vea avløser Dahl jr. Leirskolen på Bukkøy bygges. Karmøy Vikingklubb stiftes og det arrangeres årlig Vikingfestival. Vakre landskap i Rogaland går i trykken. Det krangles høylytt med Riksantikvaren om plassering av informasjonssenteret. Og den svulstige retorikken om svunnet storhet tiltar i styrke. Avaldsnes skal være flaggskip i kampen mot det kollektive mindreverdighetskomplekset som plager distriktet.
Men granene står like godt, og ennå skal det gå flere år før noen ser snurten av noe som kan ligne på den helhetlige planen som ble lovet i 1991. Byråkratene tar seg virkelig god tid, og først 4. februar 1997 vedtar Karmøy kommunestyre en reguleringsplan for Avaldsnes kulturvernområde. Denne planen blir mildest talt dårlig mottatt hos Fylkesmann og Riksantikvar. Det reises innsigelser på flere sentrale punkt, og det skal ennå gå tre år før planen kan bli endelig godkjent.
7. august 1998 forteller Aadne Utvik historien om kirken i skogen. 7 år har passert, og ikke en eneste gran er fjernet. Utvik og mange andre begynner å blir svært utålmodige.
Enda et år går uten at det noen gjør en gran fortred. Aadne Utvik gir igjen uttrykk for sin utålmodighet og frustrasjon. I juni (?) 1999 er han guide for en historisk vandring og benytter anledningen til å oppfordre til sivil ulydighet med motorsag. Til HA uttaler han at det er direkte flaut å ta med tilreisende til Avaldsnes. Haugesunds Avis har også konfrontert ordfører Kjell Arvid Svendsen med Utviks uttalelser. Svendsen er ikke uenig, men er frekk nok til å gi Riksantikvaren skylden for sendrektigheten.
En gang tidlig i år 2000 blir det tette granholtet i den østvendte skråningen mellom kirken og presteboligen fjernet. Dette er det aller første tegnet til en positiv utvikling, men foreløpig monner det lite.
Det varte og det rakk uten at noen så snurten av den bebudede beplantningsplanen. Kommunenes kvinner og menn hadde nok langt viktigere ting fore enn å bry seg om den slags trivialiteter. I Menighetsblad for Avaldsnes fra juni 2003 er det en notis øverst på side 4 der det fremgår at menighetsrådet har bedt Karmøy kirkelig fellesråd om at det blir utarbeidet en beplantningsplan. Det kan se ut til at denne påminnelsen faktisk førte til at arbeidet med planene startet.
12. juli 2003 skred Augvald Granbane til verket. Grundig lei av sommel, trenering og uforståelige prioriteringer ble jeg sivilt ulydig. En riktig ufyselig, frekk og anonym vandal var født. Jeg kunne kanskje fått utløp for frustrasjonen ved å skrive leserbrev i Haugesunds Avis, men den metoden var ikke akkurat uprøvd. Jeg kunne prøvd å glemme hele greia, innfinne meg med de kommunale prioriteringene, spikke et sverd og melde meg inn i vikingklubben. Men det var ikke det jeg gjorde.
Ideen til udåden oppsto flere år tidligere, lenge før Aadne Utvik oppfordret til sivil ulydighet. Det slo meg at svært få - om noen - ville komme på å koble fredelige og kjedelige meg med hærverk på de fordømte granbeistene. Så gjorde jeg alvor av det en tidlig morgenstund, i ro og fred, og uten at en levende sjel ante at jeg var der. Veloverveid og planlagt var det. Og ganske vellykket ble det. Noen uker etter at de tre første granene hadde fått sin tilmålte dose plantegift publiserte jeg denne siden her på avaldsnes.tripod.com. Samtidig distribuerte jeg en e-post til ymse lokale mediebedrifter. I første omgang var responsen heller laber, og så vidt jeg husker var det bare Radio Haugaland som umiddelbart nevnte udåden. Dette skjedde 4. august 2003, og notisen ligger fremdeles her. På dette tidspunktet var det fremdeles bare noen unnselige hull i tre av granleggene som viste at jeg hadde vært på ferde med borvinde og Roundup. Grantrær tåler mye glyfosat, og det tar flere uker før virkningen begynner å bli synlig.
14.-19. oktober 2003 visiterte biskop Ernst Baasland Avaldsnes prestegjeld. I sitt visitasforedrag skriver Baasland: "Kirken er plassert slik at den skal synes på lang avstand. Det er derfor nødvendig og ønskelig både at kirken blir kvitt alle trærne rundt samt at den får belysning i mørket. Slik kan den igjen bli det landemerket den i høyeste grad fortjener å være"
Aadne Utvik er ikke den som resignerer og gir opp selv om det går litt trått.
Både 15. oktober 2003 og 13. mars 2004 trykker Haugesunds Avis helt identiske leserinnlegg fra den godeste Aadne.
20. mars 2004 er det en sint gammel Stavanger-dame som får sagt sitt til forsvar for granskauen.
Og siden fru Svensen siterer feil fra Karmøysangen, har jeg et glimrende påskudd for å sitere første vers fra Vigleik Rosseland sin Song om Avaldsnes:
Avaldsnes, breie bygd,
innom sund og fjord og strender,
rik på tun og grøne grender
ligg du trygt i livd og trygd.
Der er hei og mo og dalar,
der skin sol og vinden blæs.
Sterkt du til oss alle talar,
Avaldsnes.
27. mars 2004 trykker Haugeunds Avis en liten notis som
indikerer at noe faktisk er på gang.
30. mars 2004 tar Sigmund Hansen i NRK Rogaland opp tråden. I dette fornøyelige radioinnslaget lar han flere aktører med noe ulik agenda komme til orde, og Augvald Granbane får så hatten passer
Samme dag nevnes saken fortløpende av TV-Haugaland, Radio 102 og Radio Haugaland. TV-Haugaland melder at "Avaldsnes menighetsråd og Karmøy kirkelig fellesråd har enstemmig bestemt at grantrærne rundt kirken på Avaldsnes skal fjernes. Kirkeverge Marta Lunde Medhaug sier at dersom alt går etter planen vil trærne bli sagd ned tidlig på høsten. Først må arbeidet godkjennes av Stavanger bispedømmeråd og Opplysningsvesenets fond. En slik tillatelse ble gitt i 1999 i forbindelse med fjerning av 130 trær og kirkevergen regner derfor med at tillatelse også gis denne gang."
På siste side i menighetsbladet for Avaldsnes fra april 2004 er beplantningsplanen omtalt. Her inngår også et kart som er hentet fra planen.
24. april 2004 kan Karmøybladet melde at grantrærne står for fall.
Her får jeg også vite at Karmøy kirkelig fellesråd er skuffet over at jeg har tatt meg til rette på annen manns eiendom.
I samme avis samme dag er det trykt en slags leder der det ikke levnes noen tvil om at jeg, fæle Granbane, er kriminell og bør tas hånd om av ordensmakten. Men granene kommer de ikke til å savne.
I løpet av sommeren har Sigmund Hansen byttet arbeidsgiver,
og 30. oktober 2004 kan han i Haugesunds Avis fortelle at trærne skal felles.
Og Marie og Martha stiller trofast opp som intervjuobjekt.
I slutten av november begynner faktisk arbeidet med å felle trærne rundt kirkegården. Det var bare 13 år siden alle var enige om at det snart måtte skje...
14. desember 2004 kan Haugesunds Avis fortelle at fellingen av de knapt 200 granene er kommet godt i gang. Med kommunal effektivitet og omtrent verdiløst trevirke vil dette koste opp mot 400.000 kroner. Det fremgår aldri direkte hvem som plukker opp regningen til slutt, men etter alt å dømme var det Opplysningsvesenets fond som hadde den gleden.
Torsdag 6. januar 2005 faller den siste grana som stod på geledd rundt kirkegården på Avaldsnes.
Aadne Utvik var på plass og foreviget hendelsen, og 13. januar 2005 trykker HA bildene.
Og det er god grunn til å være fornøyd med utviklingen. Kirkegården er igjen åpen mot nord og nordvest. Virkningen er dramatisk og uhyre positiv. Det er svært få som gir utrykk for at de savner granene. Kontakten mot Bøvågen er gjenopprettet og den karakteristiske kirkebygningnen har vunnet tilbake mye av sin rettmessige plass i landskapsrommet slik det oppleves nordfra. Dette er en milepæl.
Men fremdeles står alt for mange graner og en del andre trær igjen oppe på Avaldsneset. Fra sør og sørvest er situasjonen den samme traurige. Kirka er nesten helt skjult bak stadig større grantrær. I pakterhagen og i området nord for Nordvegen historiesenter er det fremdeles granene som urettmessig dominerer.
Nordvegen Historiesenter åpnes med brask og kongelig bram 29. april 2005. Åpningen representere også et foreløpig crescendo i den blygselløse forherligelsen av fordums storhet. En snodig forestilling.
Sør og øst for Nordvegen står det fremdeles en vegg av graner, og det er ingen tegn som tyder på at de som har noe med det ser at dette er svært uheldig. Reguleringsplanens forordning om å etablere en plan for "...hvordan den vegetasjon som er fremmed for kulturlandskapet i området kan fjernes..." er tilsynelatende helt glemt etter at granene ved kirkegården ble sagd ned. Fokuset er ene og alene på besøkstall, vikingfestival, vikingforherligelse og vikingutgravninger som skal fylle historiesenteret med troféer. Navlebeskuingen rendyrkes mens granene gror friskt, og dermed er tiden inne for en ny aksjon.
I slutten av juli 2005 er jeg umulig igjen. Denne gang er det ei av granene like sør for det nye historiesenteret som får unngjelde.
Etter at jeg har annonsert udåden er medieresponsen mye mer kontant enn sist, og 30. august trykker Haugesunds Avis en liten gavepakke av en artikkel.
Det er bare ei gran som er forgiftet, så overskriften er noe unøyaktig. Men innholdet ellers er svært interessant.
Granforsvareren som trekkes fram har ikke akkurat bunnsolid standing i lokalmiljøet, og historien om sauene som er så sarte at de ikke
tåler regn er aldeles glimrende. Det er soleklart at Granbane må politianmeldes. Videre leser vi at
"Sjefarkitekt Jarle Stunes i Karmøy kommune sier beplantningsplanen for Avaldsnes-området, minus området rundt forpakterboligen, er
ferdig. - Den tar sikte på veldig lite beplantning på det historiske Avaldsnes, stort sett bare å erstatte gamle løvtrær med nye
løvtrær, sier han. Kommunen har ment at området rundt forpakterboligen får stå som det et, med en del granskog. For her er det
Opplysningsvesenets fond som har et utleieforhold direkte til Olav Auestad."
Javel ja... For ikke å tråkke forpakteren og det mektige fondet på tærne har altså kommuneadministrasjonen valgt å ikke følge opp sin egen reguleringsplan på et
sentralt punkt. Det står ikke noe i reguleringsplanen om at beplantningsplanen ikke skal gjelde for pakterens intimsfære.
Til overmål har forpakteren på dette tidspunktet allerede flyttet fra pakterboligen, og det ligger i kortene at hans dager som bonde på
Avaldsnes snart er talte.
Det var i utgangspunktet feil av kommuneadministrasjonen å fravike fra reguleringsplanen - helt uten politisk behandling. Og når den grinete pakteren har pakket og reist er det syltynne argumentet for å fravike planen også borte.
30. august 2005 startes en ny tråd på debattsidene til Haugesund Avis: Augvald Granbane's sprell. I et par av de første innleggene blir jeg grundig fordømt, men så snur stemningen. Denne og alle andre diskusjonssider fra før februar 2006 ble fjernet da Haugesunds Avis introduserte nytt diskusjonsforum. Jeg hadde åndsnærværelse nok til å kopiere ut hele tråden før den ble fjernet, og nå ligger den her.
31. august 2005 blir jeg igjen minnet på at jeg egentlig er en kriminell vandal.
28. april 2006 kommer annonsen mange har ventet på. Opplysningsvesenets fond ønsker å leie ut jordarealene på Avaldsnes med umiddelbar virkning. Overraskelsen er at driftsbygning og pakterbolig ikke skal inngå i det nye leieforholdet som skal vare de neste fem årene, og dermed er det heller ikke noe som tyder på at det blir en fastboende forpakter på Avaldsnes med det første.
11. mai 2006 sender Nord-Karmøy Historielag brev til Karmøy kommune der de ber om at kommunen igangsetter arbeid med å utarbeide en helhetlig forvaltningsplan for kulturlandskapet Avaldsnes prestegard. Historielaget omtaler en rekke uheldige forhold, påpeker at kommunen ikke forholder seg til sin egen reguleringsplan og maner til samarbeid med Opplysningsvesenets fond. Utdrag av dette brevet er gjengitt i FrØ-bladet nr. 2 2006. Det kan se ut til at dette brevet aldri ble registrert i kommunens postjournal, men kopien til fylkeskommunen er i alle fall registrert som innkommende 15. mai.
13. juli 2006 informerer Haugesunds Avis om at framtidig disponering av Avaldsnes prestegård skal diskuteres i et møte mellom kommunen og eieren.
20. september 2006 kan HA opplyse at møtet med fondet er avholdt,
og begge parter ønsker å få utarbeidet en skjøtselsplan og få fart på vedlikeholdsarbeidet
24. september 2006 bruker jeg denne nettsiden til å erklære midlertidig våpenhvile for å gi de som har noe med det fred til å komme fram til løsningen de nå har lovet. Flere av lokalmediene nevner den tidsavgrensede våpenhvilen, og TV Haugalands internettdekning fra 25. september 2006 ligger fremdeles her
13. oktober 2006 kan man lese i HA at rådmann Arnt Mogstad kan tenke seg å rive pakterboligen.
Det fremgår også at Karmøy kommune og Opplysningsvesenets fond er enige om at kommunen skal sette i gang arbeid med å utarbeide en forvaltningsplan for hele eiendommen,
og fondet skal være med og betale for kalaset.
I Karmøybladet 18. oktober 2006 står det å lese at Avaldsnes prestegård blir politisk sak.
Det skal verdivurderes og planlegges. Til og med vegetasjonen blir nevnt, og det er snakk om både fjerning og nyplanting.
På dette tidspunkt pågår antakelig forhandlinger om overdragelse av Opplysningsvesenets eiendom på Avaldsnes til Karmøy kommune. Fondet driver seriøs butikk og anser denne eiendommen som et rent tapsprosjekt, men har sikkert god tid og vil neppe gi noe fra seg uten solid vederlag. Man kan tidvis lure på hva administrasjonen i Karmøy kommune egentlig driver med, men de kan sikkert tenke seg å feste grepet på Avaldsnesområdet ved å eliminere Ovf som forstyrrende element. Salgsforhandlinger i kulissene kan forklare hvorfor det tilsynelatende ikke skjer noe som helst i prestegårdstunet.
Så foreligger resultater fra flere C14-dateringer gjort på materiale fra sommerens undersøkelser, og en av disse dateringene tidfester et stolpehull til perioden 900 - 1030.
I Haugesunds Avis 29. november 2006 presenteres denne ene dateringen med fynd og klem som
håndfaste Viking-bevis, og hevdes å være "midt i Harald Hårfagres herjinger på Avaldsnes".
Jeg har tidligere lært at det gamle bustehodet døde mett av dage omkring 930, men det er sikkert helt feil...
9. januar 2007 sender Arkeologisk museum i Stavanger ut en pressemelding der de annonserer at de trekker seg fra Avaldsnesprosjektet. Saken er åpenbart pikant og illustrerer at det nok har ulmet både her og der en stund. NRK Rogaland i dekker saken 11. januar under overskriften Ams trekker seg fra Avaldsnes. HA er litt tregere i avtrekket, men kommer sterkt tilbake og bruker mye spalteplass under overskriftene En saga blott, Sponsor i veien for samarbeid, Jeg er sjokkert og Fortsetter uten Stavanger. Det skinner tydelig gjennom hva HA mener, og til slutt kom dette også svært klart til uttrykk i lederen med tittel Arkeologisk uryddighet 19. januar 2007.
For min egen del klarte jeg ikke å dy meg for å poste en monolog på Haugesunds Avis diskusjonsforum: Arkeologisk museum og Avaldsnesprosjektet
Det tar ikke lang tid før Avaldsnesprosjektet har tatt seg inn etter den pinlige affæren med de vrange arkeologene i Stavanger, og 9. februar 2007 kan HA fortelle at Universitetet i Oslo tar over på Avaldsnes.
Dermed durer vikingsirkuset ufortrødent videre.
Sommeren 2007 har det gått to år siden jeg svingte borvinda sist, og egentlig er det ingen framgang å spore i gransaken.
Min selvpålagte og tidsbegrensede våpenhvile gjaldt frem til årsskiftet 2006/2007, og det er på tide med en ny aksjon.
I stedet for gift velger jeg nå å bruke en velprøvd og urgammel metode:
Ringbarking.
Ugjerningen blir som vanlig proklamert på en dertil egnet nettside.
Denne gang er medieresponsen noe laber, og HA velger å tie saken i hjel. De to lokale radiostasjonene nevner hendelsen, og 17. juni 2007 skriver Radio Haugaland på sine nettsider at
Augvald Granbane er på ferde igjen.
Journalisten har ikke helt skjønt at det er forskjell på ringmerking og ringbarking, men er elskverdige nok til å legge ut en link som ble flittig brukt.
Jeg forventet at effekten av ringbarkingen ville bli synlig i den andre vekstsessongen, altså sommeren 2009. Til min fornøyelse ser jeg at trærne er tydelig stresset allerede våren 2008, og i slutten av juni er trærne brune og skiller seg tydelig fra granene som ikke ble ringbarket. Ringbarking er fatalt for alle trær, men bartrær vil typisk overleve lenger enn løvtrær. Derfor regnet jeg med at pøbelgrana kanskje kunne holde ut både tre og fire år før rota slutter å fungere. Vi får se hvordan dette utvikler seg, men det ser ut til at i alle fall to av granene vil være helt døde før 2008-sesongen er over.
I Karmøy kommunes årsmelding for 2007 fremgår på side 7 at kommunestyret i desember 2007 vedtok forvaltningsplan for Avaldsnes Prestegård. Dette er ikke riktig. Det som faktisk skjedde var at formannskapet (saksnr 167/07 i møte 26. november 2007) og kommunestyret (saksnr 97/07 i møte 18. desember 2007) fikk forelagt en slags status for arbeidet med en forvaltningsplan for kulturlandskapet på Avaldsnes prestegård. I saksfremstillingen vises det til en avtale som ble inngått med Opplysningsvesenets fond 25. april 2007 om utarbeiding av en forvaltningsplan som skal trekke opp rammene for tilrettelegging og drift av Avaldsnes prestegård. Ellers i saksfremstillingen er det ikke nevnt noe som helst om kulturlandskapet og tiltak for å bevare dette, Tvert om ser det ut til at de vesentlige punktene anngår bygging av nye turveger og utvidelse av parkeringsarealet. Hvis saksfremstillingen er dekkende for arbeidet som pågår ligner ikke dette mye på en forvaltningsplan for et kulturlandskap. Det eneste lyspunktet er en liten innskutt kommentar: Underveis i prosessen med forvaltningsplanen har en konkludert med at drift av skogen på Bukkøy kanskje bør inngå i prosjektet. For å belyse problemstillingene har en derfor fått utarbeidet en driftsplan for skogen på Bukkøy som kan legges til grunn for tiltak i en forvaltningsplan.
Granveggen mot lav februarsol, 2008. En vinterstorm har nylig laget åpninger i granmuren. Foto: Augvald Granbane.
31. januar 2008 melder Haugesunds Avis at drøyt 20 store graner er tatt av stormen ute på Bukkøy. Fra oppslaget i HA kan man få inntrykk av at dette er et nytt fenomen - det er det definitivt ikke. Som regel velter et mindre antall trær hver eneste vinter. Etter orkanene 15. januar 1952 og 24. november 1981 var omfanget av rotvelter mye større, og omfattet antakelig minst et par hundre graner hver gang. Det er rimelig å anta at granene som i dag står på Bukkøy er vesentlig mer utsatt for rotvelt enn situasjonen var i 1952 og 1981, og det er sannsynlig at store deler av skogen på Bukkøy vil rotvelte neste gang det blåser vind av orkan styrke nedover Karmsundet. Selv om jeg er innbitt granhater liker jeg ikke at granskogen legges flat på denne måten. Rotvelt er katastrofalt for eventuelle fornminner, og jeg har ved flere anledninger observert trekull og flintavslag i rotvelt på Bukkøy. Gravfelt og bosetningsspor er allerede skadet av granenes rotsystem, men kan bli helt ødelagt når beistene rotvelter
20 år etter at granene første gang ble påpekt som et uheldig fremmedelement og 5 år etter at jeg forgiftet de tre første granene er det lite som tyder på at det går mot en snarlig løsning på granproblemet. Jeg venter i spenning på den bebudede forvaltningsplanen, men har dessverre ikke spesielt store forhåpninger om at denne faktisk kommer til å ta det gamle kulturlandskapet i forsvar. Så får vi se hvor lang denne historien blir til slutt - Augvald Granbane regner ikke med at han er ferdig med sin misjon på en stund enda.
Juni 2008 leser jeg i internavisa fra Institutt for arkeologi, konservering og historie ved Universitetet i Oslo at Avaldsnes-prosjektet er i god rute. Jeg innrømmer gjerne at jeg gleder meg som en unge til å se hva dette utgravningsprosjektet vil resultere i, og tviler ikke på at det vil bli utført på en utmerket og faglig forsvarlig måte. Derimot har jeg problemer med å svelge prioriteringene som ligger til grunn for prosjektet. Jeg fatter ikke hva det er som haster sånn, og mener at arkeologenes fokus i første omgang burde vært på å sikre stumpene etter primitive "utgravninger" av de store gravminnene i området: Storhaug, Salhushaugen, Grønhaug, Rehaugene, Flaghaugen og Kjellarhaugen.Jeg har ikke unngått å legge merke til at det har versert spekulasjoner og til dels rykter omkring Augvald Granbanes egentlige identitet. Så langt har jeg bevisst latt være å kommentere dette temaet på noen som helst måte, men nå ser jeg at det kan være på sin plass å komme med noen enkle opplysninger som forhåpentligvis kan avkrefte de mest fantasifulle og paranoide teoriene.
Jeg har aldri mottatt lønn fra kommune, fylke eller stat. Er helt amatør når det gjelder arkeologi og historie, og har ingen som helst forbindelse til myndigheter, medier eller andre aktører som har noe med Avaldsnesprosjektet å gjøre. Min interesse for det som skjer og har skjedd på Avaldsnes er nok noe mer omfattende enn det som er vanlig, men ellers er jeg en temmelig ordinær avaldsnesbu som ønsker å forbli anonym. Ja, og så mener jeg altså at graner er helt feil på Avaldsnes...
Augvald Granbane
avaldsnes@hotmail.com
Sist oppdatert 23.6.2008
Februar 2008. Foto: Augvald Granbane.
Mai 2008. Foto: Augvald Granbane.
Avaldsnes fra Bøvågen. Juli 2004. Foto: Augvald Granbane.
Detalj fra vindu i stabburet på Avaldsnes. Foto: Augvald Granbane.