Over Bøvågen, 1933. Før det ble plantet gran, lønn og ask på Avaldsnes. Foto: Stavanger museum
Nå er granene oppe på Avaldsnes endelig historie! Våren 2012 ble de siste granene ved tunet og driftsbygningen fjernet, og høsten 2012 hadde jeg gleden av å ringbarke en samling mindre graner på sletta øst for historiesenteret. Disse vil visne og dø sommeren 2014. Drøyt 70 år etter at de første sitkagranene ble plantet er området omkring kirka på Avaldsnes endelig granfritt igjen. Nå er mitt fokus flyttet til Svinatongen, omkring 500 meter øst for kirka. Samtidig slutter jeg å oppdatere denne primitive nettsiden, og Granbane emigrerer til avaldsnes.blogspot.com
Over Bøvågen, 1933. Før det ble plantet gran, lønn og ask på Avaldsnes. Foto: Stavanger museum
Over Bøvågen mot Avaldsnes, august 2004. Her er sitkagranenes kvelertak på sitt aller verste.
November 2012. En dramatisk og uhyre gledelig forbedring siden 2004, særlig når løvtrærne står bare.
Jeg, Augvald Granbane, er en kriminell vandal. Skyldig i å ha forvoldt skadeverk som rammes av straffelovens § 291. Mine gjerninger er å regne som hærverk. I alle fall isolert sett.
Fem ganger med omtrent to års mellomrom fra 2003 til 2012 brukte jeg først gift og seinere ringbarking for å ta knekken på totalt 19 grantrær på Avaldsnes i Karmøy kommune. Mine ugjerninger har vært dødelig for sitkagran ved kirkegården, Nordvegen Historiesenter og i det gamle tunet. Her var det snakk om overlagt grandrap utført av en notorisk seriegranmorder. Ingen grantrær med røttene i jorda på Avaldsneset kunne regne med å stå trygt.
Min private vendetta mot granene på Avaldsnes var sikkert uakseptabel og forkastelig. Man gjør jo ikke sånt. Men dette var ikke umotivert og tilfeldig, og det skal jeg forsøke å forklare. Grantrær er den røde tråden i denne sagaen, men historien kan ikke fortelles uten å komme inn på en del andre forhold som illustrerer kommunale prioriteringer på Avaldsnes. Og historien er lang...
Grandrapene, denne nettsiden, pseudonymet, og hele idéen om et noenlunde trefritt Avaldsnes får man mene hva man vil om. Jeg står for dette i noenlunde alvor, og klarer ikke helt å se at det fantes reelle alternative uttrykksformer som kunne tenkes å ha nevneverdig virkning. De stuerene og allment aksepterte virkemidlene hadde vært grundig prøvd før, og jeg hadde lite å tilføye disse lovlige forsøkene på å få bukt med granondet. Hobbyprosjektet mitt hadde vitterlig en viss effekt, og alternativet ville vært å gjøre null og niks og ingenting mens granene grodde.
Fra 1950-årene til langt ut på 70-tallet ble det plantet store mengder gran i kyststrøkene på Vestlandet. Plantingen begynte allerede på slutten av 1800-tallet og har fortsatt helt fram mot vår tid, men det var i etterkrigstida det tok helt av. Uten motforestillinger og med betydelig statsstøtte ble millioner av små granbarn satt ned i jorda mellom lyng og gras i åpne kulturlandskap der det aldri før hadde vokst gran, og der det knapt fantes andre trær. Landet skulle kles med skog, og langs kysten var det amerikansk sitkagran som var best egnet til formålet.
Knut Fægri, den alltid engasjerte nestoren i norsk botanikk, hadde lite til overs for at sitkagran fikk invadere den vestnorske floraen. Hans karakteristikk av dette brautende, kveldende og fremmede treslaget var enkel og presis: Pøbelgran!
Allerede tidlig i bronsealderen var kystområdene i vårt distrikt avskoget. Antakelig var det i områdene langs den nordlige delen av Karmsundet at skogen først måtte vike for lyng og gras, og etter hvert eng og åker. Et hundretall generasjoner av våre forfedre levde i dette vidåpne og nesten treløse kulturlandskapet. Så plantet våre foreldre og besteforeldre gran - trær som ikke finnes naturlig på Vestlandet - og i løpet av tre decennium endret landskapet seg mer dramatisk enn det hadde gjort de tre foregående millennium.
Selvfølgelig er det ikke bare granplanting som er årsak til at de åpne landskapene gror igjen i akselererende tempo. Vi har fått det så makelig og greit at det ikke lenger er en selvfølge å ha sauer i utmarka. Og når beitepresset forsvinner er det fritt fram for busker og kratt, rogn og bjørk, og stadig mer sitkagran som sprer seg fra nærmeste plantefelt. Derfor gror Norge igjen, og mange steder er det nå ganske utopisk å tro at det kan være mulig å reversere prosessen.
Man bør velge sine slag med omhu, og for min del er det opplagt at fjerning av brautende pøbelgran fra kulturlandskapet på Avaldsnes var en strid verdig. Med unntak for gran på død rot eller juletrefot hadde ikke jeg tenkt å gi meg før siste beist var deist i bakken oppe på Avaldsnes.
Avaldsnes, det breie neset i Karmsundet, har stort sett vært skjermet for moderne inngrep. Med status som prestegård eid av Opplysningsvesenets fond har Avaldsneset blitt spart for bygging av hus og nye veier. Etter at husmannsplassene mot vest og sør ble skilt ut og solgt mot slutten av 1800-tallet har resten av prestegården blitt liggende som en noenlunde urørt plett i et område som ellers har blitt sterkt preget av befolkningsvekst og industri. Forpakteren har holdt jorda i hevd og sauene har pleid landskapet. Men granplanting ble Avaldsneset ikke spart for.
Fra sør, juli 2010. Her er det bare så vidt kirketårnet stikker opp over granveggen. Foto: Augvald Granbane.
Fra sør, august 2012. Alle granene er fjernet. Nå er det mest spisslønn som skjuler kirka. Foto: Augvald Granbane.
Fra sør, mars 2013. Ingen sitkagraner og før lauvet spretter. Foto: Augvald Granbane.
Det var Lars Skadberg, sokneprest på Avaldsnes fra 1933 til 1955, som sørget for at det ble plantet gran oppe på Avaldsnes. Skadberg var svært respektert av sine sognebarn, og for enkelte avaldsnesbuer av den eldste garde er Skadbergs initiativ til plantingen fremdeles argument godt nok for at granene bør få stå i fred.
Flyfotoet nedenfor er antakelig tatt våren 1950. Her ser vi at Skadberg må ha startet granplantingen i sin egen hage, og i skråningen mellom presteboligen og kirken. Dette oppfattet han som så vellykket at han i neste omgang sørget for at det også ble plantet en rad graner rundt nesten hele kirkegården. Det er disse Skadberg-granene oppe på Avaldsnesplatået som har vært mål for mine aksjoner.
Avaldsnes, våren 1950
Men Lars Skadberg var faktisk ikke den første av prestene på Avaldsnes som gikk i bresjen for planting av trær på prestegårdens grunn. Allerede i 1884 ble det plantet 8000 gran- og furutrær på Bukkøy som resultat av et samarbeid mellom sokneprest Johan Christian Selmer Andersen og det nystiftede Haugesund og Omegns Træplantingsselskab. I et ellers bart og åpent landskap der trær var et sjeldent syn vokste det altså opp en hel skog på ei øy i Karmsundet allerede tidlig på 1900-tallet. Den kvelende sitkaskogen som står på Bukkøy og Svinatongen i dag er stort sett plantet i etterkrigstida, og det er nok ikke mange av trærne fra 1884 som fremdeles står på egen rot. Orkan og skogbrann sørget for det.
Jeg, vriompeisen Granbane, er jo særdeles lite begeistret for granørkenen på Bukkøy. Men, man må kjenne sin begrensning, og i første omgang konsentrerte jeg innsatsen oppe på Avaldsnes. Nå når den første striden er vunnet er det tid for å revurdere prioriteringene.
Mye har vært sagt og skrevet om Avaldsnes, men særlig de siste årene har oppmerksomheten om dette stedet økt dramatisk og antatt former man knapt kunne tro var mulig for bare et par tiår siden. Avaldsnes ble valgt til tusenårssted i Rogaland fylke, og har blitt åsted for en storstilt dyrking av fordums storhet. Regien er kommunal, alt er fokusert på vikingtid, og Avaldsnes promoteres uten blygsel med slagord som "Norges eldste kongesete", "Norges første hovedstad", "Norges Fødested" og intet mindre enn "Homeland of the Viking Kings and the birthplace of Norway!" Det kunne jo være fristende å bare flire litt av hele greia og skrive fenomenet på kontoen for pinlige utslag av provinsialisme og kommunale mindreverdighetskompleks. Men når investeringene i historiesenter, vikinggård, vikingutgravninger, vikingfestivaler og vikingmarkedsføring utgjør millionbeløp som for lengst må være tresifret, er det ingen tvil om at dette er blodig alvor. Avaldsnes har blitt et produkt og et prestisjeprosjekt med betydelig moment.
Den jevne viking som tasset omkring på Avaldsnes hadde aldri sett et grantre. Og hvis vikingen mot formodning hadde sett sånne trær noe sted i det som nå kalles Norge hadde han antakelig vært på langtur til bygder langt fra kysten helt øst i landet. Og der hadde han kanskje ikke så mye å bestille.
De tre viktigste grunnene til at de aller barskeste vikingene likte seg best på Avaldsnes var: Beliggenhet, beliggenhet og beliggenhet. Her var det fritt, vidt og uhindret utsyn og innsyn, og optimale forhold for å markere hvem som var mest sjef i landet her. Ei ask eller tre hadde muligens en sentral funksjon når gudene skulle ha sitt eller uvenner måtte henge for syns skyld. Men ellers var Avaldsnes ganske blåst for trær. De ytre kyststrøkene på Vestlandet var lyngkledd, værhardt og bart. Ikke ulikt landskapet som fremdeles holdes i hevd på Shetland og Orknøyene, og som i mindre skala har holdt stand på noen av øyene ytterst i Ryfylkebassenget.
Kanskje er jeg surmaget, pedantisk og vanskelig, men er det ikke litt snodig å anlegge en "autentisk" vikinggård midt inne i granskogen på Bukkøy…? Som kulisser for en vestnorsk vikinggård er gran like sært og historisk ukorrekt som kokospalmer.
Og hvordan kunne det ha seg at digre grantrær fikk lov til å stenge for utsyn og innsyn på Avaldsneset helt fram til 2012? Dette til tross for en tilsynelatende årelang enighet om at grantrær er uønskede fremmedelement i kulturlandskapet. Til tross for at reguleringsplanen fra 2000 legger opp til fjerning av vegetasjon som ikke finnes naturlig på stedet, og i grell kontrast til frasene om viktigheten av å bevare kulturlandskapet på det unike Avaldsneset. Ekstra merkelig blir det når grunneier, Opplysningsvesenets fond, ville være forpliktet av sin egen strategiplan til å finansiere fjerning – hvis kommune og/eller antikvariske myndigheter hadde tatt initiativ til fjerning.
Jeg finner bare ett ord som er dekkende for det faktum at dette kunne skje, og som beskriver dagens situasjon på Bukkøy: Historieløst… Uforståelig og pinlig historieløst!
Pøbelgranas vandalisering av landskapet på Avaldsnes har vært omtalt, påtalt og fordømt en lang rekke ganger siden slutten av 80-årene. Svært få har vært åpenlyst uenig i at gran er et uheldig fremmedelement på Avaldsnes. Likevel fikk svære granbeist trone i det særpregede og sårbare kulturlandskapet helt til 2012
Fra Karmsundet mot Avaldsnes, juli 2011. Foto: Augvald Granbane.
Den første som offentlig kommenterte et stadig voksende granproblem på Avaldsnes var Aadne Utvik. 22. februar 1988 avsluttet han en avisartikkel i serien ’Mitt historiske Avaldsnes’ med å påpeke de uheldige konsekvensene av ukontrollert granvekst. Samtidig oppfordret han myndighetene til å vise litt interesse for landskapspleie og historiske verdier på Avaldsnes. Denne artikkelserien ble seinere utgitt i bokform.
Aadne Utvik er utvilsomt den enkeltperson som har bidratt mest til å gjøre dagens haugalendinger bevisst på den rike historiske arven Avaldsnes representerer. Fridtjof Øvrebø, Lars Skadberg og andre hadde på forskjellig vis bidratt tidligere, men det var Aadne Utvik som klarte å engasjere og opplyse en ny generasjon. Han var sentral ved stiftelsen av Nord-Karmøy Historie og ættesogelag, grep idéen om et informasjonssenter og fikk innredet det gamle stabburet til formålet. Det var han som gjenfant lønngangen og stadig klarte å fange medias interesse for Avaldsnes. Og det var først og fremst Aadne som banet vei og la til rette for den kommunale involveringen som skulle komme til å ta helt av tidlig på 90-tallet. Etter at det kommunale Avaldsnesprosjektet kom i siget med ensidig vikingfokus, kortsiktig agenda og konfrontasjonslinje med Riksantikvaren - alt innsauset i svulstige fraser om fordums storhet - var det ikke lenger plass til Aadne og andre lokale krefter som hadde et bredere perspektiv og uttalt sympati for vernemyndighetenes ønske om å gå forsiktig fram på Avaldsneset.
Aadne Utviks utspill hadde tilsynelatende ingen effekt, men han hadde nok sådd et frø både her og der. Det skulle gå ytterligere tre år før Erik H. Kongshavn i klare ordelag utrykte sin mening om det voksende problemet over en hel side i Haugesunds Avis. Dette skjedde lørdag 5. januar 1991, og markerte starten på en føljetong av artikler, ledere og leserinnlegg som fulgte de neste månedene.
Allerede mandag 7. januar fulgte Haugesunds Avis opp med et intervju der Aadne Utvik ga sin helhjertede tilslutning til Kongshavns artikkel.
Og dagen etter, tirsdag 8. januar 1991, toner Haugesunds Avis flagg i en leder med overskriften Grantrær uten mening. Et klart og tydelig standpunkt.
I Haugesunds Avis har de opplagt fått blod på tann, og onsdag 9. januar 1991 er det tid for en ny helside der en rekke personer får anledning til å uttale seg. Konservator Carl E. Buch ved Karmsund folkemuseum er hjertens enig med Utvik og Kongshavn, og benytter anledningen til å trekke fram liknende tilstander ved Haraldshaugen. Helge Schjelderup, leder av fortidsminneforeningen i Rogaland, er enig i at det trengs beskjæring. Erling Dahl jr., kulturkonsulent i Karmøy kommune, vil helst snakke om andre og hyggeligere ting, men fremhever at det er mange kryssende interesser på Avaldsnes. Dahl mener at det trengs bindende vedtak i stedet for ansvarsfraskriving, og det har han tro på at det skal bli i løpet av 1991. Fylkeskonservator Egil Harald Grude poengterer at middelalderkirkene er riksantikvarens domene. Men han en er enig i at saken må diskuteres, og at det er ønskelig at kirken ligger rimelig fritt og åpent i terrenget. Grude er likevel den eneste som har motforestillinger til å fjerne alle trærne, og uttrykker at noe beplantning kan være ønskelig for å skjerme Avaldsnesområdet fra "moderne element".
Og her har kanskje Grude et poeng som hadde fortjent mer oppmerksomhet. Dette er etter min mening det eneste gangbare argumentet som kan brukes for å forsvare storvokst vegetasjon på Avaldsnes. Dessverre har en diskusjon omkring en sånn tankerekke aldri blitt ført i offentlighet. Jeg, den kverulantiske Augvald Granbane, er selvfølgelig helt uenig med Grude. Naboskapet til Karmsund bru, aluminiumskokeriet på Håvik og alle de andre "moderne elementene" er det beste argumentet for å fremheve og poengtere det rotfaste Avaldsneset med den store kirkebygningen som ble bygd for å vise igjen i landskapet. Midt i det travle sundet ligger det der som en bestandig oase i kontrast til vår tids brokete og tilfeldige uttrykk. Et ganske urørt kulturlandskap som på nesten mirakuløst vis har overlevd uten å bli by eller byggefelt. Dette er ikke et sted vi trenger å skjule og skjerme bak store trær. Avaldsnes har autoritet og står fjellstøtt hvis vi bare lar det slippe til.
Den da 70 år gamle hedersmannen Rasmus Skeie fant det nødvendig å ta til motmæle i et leserinnlegg onsdag 9. januar. Han er nok ganske representativ for en eldre garde kirketro som fremdeles har gamlepresten Skadberg friskt i minne, og som oppfatter granene som en nødvendig beskyttelse mot elementene. Og det må han selvfølgelig få lov til å gi uttrykk for.
Så ble det stille noen måneder. Først 4. juni 1991 har Haugesunds Avis en sak der de omtaler et møte som skal avholdes i august. Her kan man nok ane både på og mellom linjene at det ikke er åpenbart at granenes dager er talte. Kulturkonsulent Dahl gir uttrykk for at det gjelder å skynde seg langsomt. Og her melder også kirkeverge Marta Lunde Medhaug seg på. Hun uttaler at det ikke nytter med en spirea-hekk for å skape le på kirkegården, og det fremgår at det ventelig vil måtte bli stående sitkagran også i fremtiden. En ganske klar beskjed om at det kan forventes trenering fra den kanten.
13. juni 1991 meddeler Haugesunds Avis at E. H. Kongshavn endelig skal få svar på et brev han sendte til Riksantikvaren 11. januar. Både HA og Kongshavn har purret på et svar, og det viser seg at byråkratiet har slitt litt med å plassere ansvar for å svare på brevet. Men etter en liten ørkenvandring har det til slutt havnet på pulten til førstekonservator Dagfinn Skre. Og ham kjenner vi jo som professoren ved UiO som galant reddet de viktige viking-utgravningene på Avaldsnes våren 2007 da forholdet mellom det kommunale Avaldsnesprosjektet og de sære arkeologene i Stavanger begynte å surne alvorlig. I dag er det Skre som leder Kongsgårdprosjektet og utgravningene på Avaldsnes.
Den iherdige skipsrederen fra Haugesund gir seg ikke. Lørdag 6. juli 1991 er E. H. Kongshavn igjen på banen med et leserbrev der han blant annet etterlyser en helhetlig plan for Avaldsneset.
Tirsdag 9. juli 1991 følger Aadne Utvik opp med svar og kommentarer til Kongshavn. Utvik opplyser at Karmøy kommunestyre 23. april hadde vedtatt å opprette Avaldsnesprosjektet, og at første møte om dette prosjektet blir i august.
9. august har Ole Oddenes i Haugesunds Avis snakket med Per Haavaldsen ved Arkeologisk museum i Stavanger og kulturkonsulent Dahl jr. Begge ser fram til det kommende møtet 28. august der kommune og antikvariske myndigheter kommer til å stille mannsterke.
I artikkelen kommer det ellers fram en merkelig forestilling om at sitkagranene på Avaldsnes er døden nær av elde: "De trekker så mye på årene nå at de snart - de fleste av dem - dør av naturlige årsaker. Altså på grunn av høy alder." Det er uklart om det er Oddenes eller Haavaldsen som står for denne oppfatningen, men helt feil er den i alle fall. Med sine drøyt 40 år er granene på Avaldsnes nesten for barn å regne. Sitkagran er verdens største gran. I Alaska blir disse trærne flere hundre år og over 90 meter høye. De første sitkagranene ble plantet i Norge helt i slutten av 1800-tallet. Noen av disse har nå nådd høyder omkring 45 meter, og man regner med at de vil kunne bli minst 65 meter høye under norske forhold. Den eneste naturlige "fienden" de ser ut til å ha er kraftig vind. Rotsystemet er forholdsvis grunt, og vindfanget blir etter hvert farlig stort.
29. august 1991 er forsiden på Haugesunds Avis prydet av et stort fargebilde der 19 prominente personer står pent oppstilt foran granene og Avaldsneskirken. Dette er deltakerne i det som vel må ha vært stiftelsesmøte for Avaldsnesprosjektet. Det fremgår av teksten at ingen tok til motmæle mot felling av grantrærne, og overskriften fjerner all tvil.
Inne i avisen er møtet dekket i større detalj. Det kan virke som om det har vært mest snakk om parkeringsplasser, men det gjentas igjen at "Grantrærne er neppe noe problem i det hele tatt. Ettersom ingen tok til motmæle mot å felle dem. Selv ikke da de var på befaring i området rundt kirken." Det fremgår også at både direktør Oddmund Møllerop ved Arkeologisk museum i Stavanger og formann i kulturvernutvalget Aadne Utvik har etterlyst en helhetlig plan for området. Og kulturkonsulent Dahl jr. lover å ta initiativ til politisk behandling.
Dagen etter, 30. august 1991, er Avaldsnes igjen tema for lederen i Haugesunds Avis. Det antas at ingen vil protestere mot felling av granene, og det manes til samarbeid om en plan for Avaldsnes. "Partene må ta seg god tid med den. (planen, Granbane anm.) Men ikke for god tid. For da kan noen bli utålmodige. Og det er ingen tjent med."
Så blir det stille om granene på Avaldsnes. Helt stille. Lenge. Og det er ikke det at det ikke skjer noe på Avaldsnes. Langt i fra. Det lanseres store planer om nytt historiesenter. Det blir gjort arkeologiske undersøkelser flere sesonger. Kulturkonsulent Vea avløser Dahl jr. Leirskolen på Bukkøy bygges. Karmøy Vikingklubb stiftes og det arrangeres årlig Vikingfestival. Det krangles heftig med Riksantikvaren om plassering av informasjonssenteret. Og retorikken om fordums storhet tiltar i styrke. Avaldsnes skal være flaggskip i kampen mot det kollektive mindreverdighetskomplekset som plager distriktet.
Men granene på Avaldsnes står uanfektet, og ennå skal det gå flere år før noen ser snurten av noe som med litt godvilje kan ligne på den helhetlige planen som ble lovet i 1991.
I 1996 går Vakre landskap i Rogaland i trykken. Denne boka er produkt av et prosjekt som ble gjennomført i regi av Rogaland fylkeskommune i samarbeid med Direktoratet for naturforvaltning. Formål med prosjektet var å dokumentere og prioritere verdifulle natur- og kulturlandskap i fylket, påpeke element som truer de mest verdifulle landskapene, og gi råd og veiledning til fremtidig bruk.
I Rogaland fylke ble 45 områder funnet å ha meget høy landskapsverdi av nasjonal interesse, og hele fem av disse områdene ligger i Karmøy kommune: Skudeneshavn, kyststrekningen Sandve - Ferkingstad, Stiklemyra - Natterhuksmyra, Tuastadvatnet - Røyksund, og selvsagt Avaldsnes. Disse områdene og de fleste andre områder innenfor landskapsregionen definert som "kystheilandskapet på Haugalandet" har en høyst påfallende fellesnevner: De er vurdert å være svært utsatt for gjengroing generelt, og sårbare for innplantet gran spesielt. En del av områdene var allerede betydelig forringet av granplanting da evalueringen ble gjort, og Avaldsnes var dessverre ikke noe unntak.
Da Vakre landskap i Rogaland ble publisert hadde den uheldige virkningen av stadig mer brautende grantrær omkring kirken på Avaldsnes vært påpekt en rekke ganger allerede. Men det var første gang at den dominerende granskogen på Bukkøy ble fremhevet som et fremmedelement med tvilsom verdi.
Vurderingen av Avaldsnes er gjengitt nedenfor.
Faksimile fra 'Vakre landskap i Rogaland', Gro Karin Hettervik 1996. Illustrasjonsfotoet er antakelig tatt et par år tidligere.
Fra Moksheim mot Avaldsnes, sommeren 2011. Foto: Augvald Granbane.
Drøyt 15 år har passert siden illustrasjonsbildet til Vakre Landskap i Rogaland ble tatt. I dag er Avaldsnes fremdeles dominert av stadig større trær, men sett fra omtrent det samme utsiktspunktet på Moksheim er det ikke lenger grantrærne som gjør mest av seg oppe på Avaldsnes-platået. Vi ser at den hvite presteboligen fra 1870-årene har veket plass for Nordvegen historiesenter. Den tette sitkagran-klyngen som stod i skråningen mellom kirka og presteboligen er fjernet slik at det nå er delvis innsyn til parkeringsplassen. Til høyre for kirketårnet har det også blitt noe mer glissent som resultat av at granene som omkranset kirkegården ble fjernet ved årsskiftet 2004/2005. Men ellers er utviklingen lite oppløftende, og trærne som har fått stå i fred har åpenbart hatt gode år. Særlig på Svinatongen (neset til venstre i forgrunnen) er det svært tydelig at sitkagranene har skutt opp og blitt minst dobbelt så høye. På Svinatongen ligger en flott gravhaug som så vidt kan anes på Hetterviks bilde. I dag er denne haugen godt gjemt og nesten utilgjengelig inne i tett og mørk granskog.
Avaldsnes en gang på 1700-tallet. Kanskje malt fra Moksheim. Privat eie og ukjent kunstner.
Her kan det passe å ta med maleriet som muligens kan dateres til 1779, og som er gjengitt i flere bøker og også omtalt her. I dette landskapet var det bare i tårnruinen og prestens hage at trær fikk stå i fred for folk og fe. I sammenhenger der dette bildet er omtalt ser ut til å være opplest og vedtatt at den ukjente kunstneren har stått på Svinatongen lengst nord på Bukkøy da han malte bildet. Det er ingen tvil om at maleren har tatt seg noen kunstneriske friheter, men jeg vil likevel hevde at perspektivet, horisonten og detaljene stemmer bedre hvis man ser for seg at kunstneren har festet Avaldsnes til lerret fra et utsiktspunkt høyere i terrenget et sted på fastlandet. Kanskje fra omtrent samme sted som de to bildene ovenfor er tatt. Hvis denne tolkningen er riktig ser vi Svinatongen med to beitende sauer til venstre i bildet. Mennene i forgrunnen står derimot ikke i strandkanten på Svinatongen, men omtrent 25 - 30 meter over havet ved dagens bussholdeplass like vest for Vormedalsvegen 230.
Byråkratene har god tid, og først 4. februar 1997 vedtar Karmøy kommunestyre en reguleringsplan for Avaldsnes kulturvernområde. Denne planen blir mildest talt dårlig mottatt hos Fylkesmann og Riksantikvar. Det reises innsigelser på flere sentrale punkt, og det skal ennå gå tre år før planen kan bli endelig godkjent.
7. august 1998 forteller Aadne Utvik historien om kirken i skogen. 7 år har passert, og ikke en eneste gran er fjernet. Utvik og mange andre begynner å bli svært utålmodige.
Enda ett år går uten at det noen gjør en gran fortred. Aadne Utvik gir igjen uttrykk for sin utålmodighet og frustrasjon. I juni 1999 er han guide for en historisk vandring og benytter anledningen til å oppfordre til sivil ulydighet med motorsag. Til HA uttaler han at det er direkte flaut å ta med tilreisende til Avaldsnes. Haugesunds Avis har også konfrontert ordfører Kjell Arvid Svendsen med Utviks uttalelser. Svendsen er ikke uenig, men er frekk nok til å gi Riksantikvaren skylden for sendrektigheten.
5. mai 1999 klarte byråkratene i kommunen endelig å komme til enighet med Riksantikvaren om plassering av det nye Nordvegen historiesenter. Løsningen blir å rive den gamle presteboligen og bygge senteret i prestegårdshagen. Krangling om utvidelse av kirkegården fortsetter ufortrødent. 7. mars 2000 velger fylkestinget Avaldsnes til tusenårssted i Rogaland. Dette skjer etter intens lobbyvirksomhet og mange store ord. Provinsen har vunnet og lokalpatriotismen får et sårt tiltrengt løft. Dette er god medisin mot alle slags ugreie kompleks. Nå skal Haugalandet profileres som Norges fødested. Intet mindre. De 40 millionene som trengs for å finansiere av Nordvegen historiesenter er ikke noe problem. Avaldsneset skal foredles. Og granene gror.
28. mars 2000 blir reguleringsplan R-449 for Avaldsnes kulturvernområde endelig egengodkjent. Dette var nå mulig fordi kommunen hadde valgt å ta kirkegårdsutvidelsen ut av planforslaget og fremme utvidelsen som et eget reguleringsforslag. Det fremgår av den godkjente planen at det skal utarbeides en egen beplantningsplan "...som skal ha som mål å gjøre rede for hvordan den vegetasjon som er fremmed for kulturlandskapet i området kan fjernes og erstattes med leplantning med stedegent plantemateriale."
En gang tidlig i år 2000 blir det tette granholtet i den østvendte skråningen mellom kirken og presteboligen fjernet. Dette er det aller første tegnet til en positiv utvikling, men foreløpig monner det lite.
20. desember 2000 blir kommunens planer for utvidelse av kirkegården knust av Miljøverndepartementets avgjørelse i innsigelsessaken . På alle vesentlige punkt støttes Riksantikvarens innvendinger til reguleringsplanen, og departementet slår fast at "Forslaget til utvidelse av kirkegården strider mot nasjonale interesser knyttet til kulturminner og kulturlandskap."
Det varte og det rakk, og skulle bli både vinter og vår tre ganger uten at noen så snurten av noe som kunne ligne på den bebudede beplantningsplanen. Kommunenes kvinner og menn hadde nok langt viktigere ting fore enn å bry seg om den slags trivialiteter. I Menighetsblad for Avaldsnes fra juni 2003 er det en notis øverst på side 4 der det fremgår at menighetsrådet har bedt Karmøy kirkelig fellesråd om at det blir utarbeidet en beplantningsplan. Det kan se ut til at denne påminnelsen faktisk førte til at arbeidet med et slags pliktløp av en plan startet.
12. juli 2003 skred Augvald Granbane til verket første gang. Grundig lei av sommel, trenering og uforståelige prioriteringer ble jeg sivilt ulydig. Med 12 mm bor og enkle remedier for dosering sørget jeg for at tre av granene på Avaldsnes fikk en dødelig mengde glyfosat "intravenøst". En anonym vandal var født.
Jeg kunne kanskje fått utløp for frustrasjonen ved å skrive leserbrev i Haugesunds Avis, men den metoden var grundig prøvd av andre. Jeg kunne forsøkt å glemme hele greia, innfinne meg med de kommunale prioriteringene, spikke et sverd og melde meg inn i vikingklubben. Men det var altså ikke det jeg gjorde.
4 august 2003 hadde Radio Haugaland flere innslag om det noe kuriøse attentatet, og en notis om saken ligger fremdeles her. På dette tidspunktet var det ennå bare noen unnselige hull i granleggene som viste at jeg hadde vært på ferde med borvinde og Roundup. Grantrær tåler mye glyfosat, og det tar flere uker før virkningen begynner å bli synlig.
14.-19. oktober 2003 visiterte biskop Ernst Baasland Avaldsnes prestegjeld. I sitt visitasforedrag sier Baasland: "Kirken er plassert slik at den skal synes på lang avstand. Det er derfor nødvendig og ønskelig både at kirken blir kvitt alle trærne rundt samt at den får belysning i mørket. Slik kan den igjen bli det landemerket den i høyeste grad fortjener å være"
Aadne Utvik er ikke den som resignerer og gir opp selv om det går litt trått. Både 15. oktober 2003 og 13. mars 2004 trykker Haugesunds Avis helt identiske leserinnlegg fra den godeste Aadne.
20. mars 2004 er det en indignert Stavanger-dame som får sagt sitt til forsvar for granskauen.
27. mars 2004 trykker Haugesunds Avis en liten notis som indikerer at noe faktisk er på gang.
30. mars 2004 tar Sigmund Hansen i NRK Rogaland opp tråden. I dette fornøyelige radioinnslaget lar han flere aktører med noe ulik agenda komme til orde, og Augvald Granbane får så hatten passer.
Samme dag nevnes saken fortløpende av TV-Haugaland, Radio 102 og Radio Haugaland. TV-Haugaland melder at "Avaldsnes menighetsråd og Karmøy kirkelig fellesråd har enstemmig bestemt at grantrærne rundt kirken på Avaldsnes skal fjernes. Kirkeverge Marta Lunde Medhaug sier at dersom alt går etter planen vil trærne bli sagd ned tidlig på høsten. Først må arbeidet godkjennes av Stavanger bispedømmeråd og Opplysningsvesenets fond. En slik tillatelse ble gitt i 1999 i forbindelse med fjerning av 130 trær og kirkevergen regner derfor med at tillatelse også gis denne gang."
På siste side i menighetsbladet for Avaldsnes fra april 2004 er beplantningsplanen omtalt. Her inngår også et kart som er hentet fra planen.
24. april 2004 kan Karmøybladet melde at grantrærne står for fall. Her får jeg også vite at Karmøy kirkelig fellesråd er skuffet over at jeg har tatt meg til rette på annen manns eiendom.
I samme avis samme dag er det trykt en slags leder der det ikke levnes noen tvil om at jeg, fæle Granbane, er kriminell og bør tas hånd om av ordensmakten. Men granene kommer de ikke til å savne.
I løpet av sommeren har Sigmund Hansen byttet arbeidsgiver, og 30. oktober 2004 kan han i Haugesunds Avis fortelle at trærne skal felles. Og enkelte stiller trofast opp som intervjuobjekt.
I slutten av november begynner faktisk arbeidet med å felle trærne rundt kirkegården. Det var bare 13 år siden alle var enige om at det snart måtte skje...
14. desember 2004 kan Haugesunds Avis fortelle at fellingen av de knapt 200 granene er kommet godt i gang. Med kommunal effektivitet og omtrent verdiløst trevirke vil dette koste opp mot 400.000 kroner. Det fremgår aldri direkte hvem som plukker opp regningen til slutt, men etter alt å dømme var det Opplysningsvesenets fond som hadde den gleden.
Torsdag 6. januar 2005 faller den siste grana som stod på geledd rundt kirkegården på Avaldsnes. Aadne Utvik var på plass og foreviget hendelsen, og 13. januar 2005 trykker HA bildene.
Og det er god grunn til å være fornøyd med utviklingen. Kirkegården er igjen åpen mot nord og nordvest. Virkningen er dramatisk og uhyre positiv. Det er svært få som gir utrykk for at de savner granene. Kontakten mot Bøvågen er gjenopprettet og den karakteristiske kirkebygningen har vunnet tilbake mye av sin rettmessige plass i landskapsrommet slik det oppleves nordfra. Dette er en milepæl.
Men fremdeles står alt for mange graner og en del andre trær igjen oppe på Avaldsneset. Fra sør og sørvest er situasjonen den samme traurige. Kirka er nesten helt skjult bak stadig større grantrær. I pakterhagen og i området sør for Nordvegen historiesenter er det fremdeles granene som urettmessig dominerer. Jeg er langt fra ferdig ennå.
Nordvegen Historiesenter åpnes med brask og kongelig bram 29. april 2005. Åpningen representerer også et foreløpig crescendo i den blygselløse forherligelsen av fordums storhet. En snodig forestilling.
Sør og vest for Nordvegen står det fremdeles en vegg av graner og andre trær, og det er ingen tegn som tyder på at de som har noe med det ser at dette er svært uheldig. Reguleringsplanens forordning om å etablere en plan for "...hvordan den vegetasjon som er fremmed for kulturlandskapet i området kan fjernes..." er tilsynelatende helt glemt etter at granene ved kirkegården ble sagd ned. Fokuset er ene og alene på besøkstall, vikingfestival, vikingromantisering og vikingutgravninger som skal fylle historiesenteret med troféer. Den kommunale navlebeskuingen intensiveres mens granene gror friskt, og dermed er tiden inne for en ny aksjon.
Med ryggen mot glassveggen og med utsyn mot egne tær og veggen av trær oppe på Avaldsnes-platået, august 2006. Foto: Augvald Granbane.
I slutten av juli 2005 er jeg umulig igjen. Denne gang er det ei av granene like sør for det nye historiesenteret som får unngjelde. Etter at jeg har annonsert udåden er medieresponsen mye mer kontant enn sist, og 30. august trykker Haugesunds Avis en artikkel om saken. Det er bare ei gran som er forgiftet, så overskriften er noe unøyaktig. Men innholdet ellers er interessant. Granbanes herjing på annen manns eiendom er selvfølgelig helt uakseptabel, og må politianmeldes. Pakterens påstand om at granene som ble fjernet rundt kirkegården er sårt savnet får også stå uimotsagt av alle andre enn Granbane, og det er kanskje like greit. Videre leser vi at "Sjefarkitekt Jarle Stunes i Karmøy kommune sier beplantningsplanen for Avaldsnes-området, minus området rundt forpakterboligen, er ferdig. - Den tar sikte på veldig lite beplantning på det historiske Avaldsnes, stort sett bare å erstatte gamle løvtrær med nye løvtrær, sier han. Kommunen har ment at området rundt forpakterboligen får stå som det et, med en del granskog. For her er det Opplysningsvesenets fond som har et utleieforhold direkte til Olav Auestad." For ikke å tråkke forpakteren og det mektige fondet på tærne har altså kommuneadministrasjonen valgt å ikke følge opp sin egen reguleringsplan på et helt sentralt punkt. Det står ikke noe i reguleringsplanen om at beplantningsplanen ikke skal gjelde for pakterens intimsfære. Til overmål har forpakteren på dette tidspunktet allerede flyttet fra pakterboligen, og det ligger i kortene at hans dager som bonde på Avaldsnes snart er talte.
30. august 2005 startes en ny tråd på debattsidene til Haugesund Avis: Augvald Granbane's sprell. I et par av de første innleggene blir jeg grundig fordømt, men så snur stemningen. Denne og alle andre diskusjonssider fra før februar 2006 ble fjernet da Haugesunds Avis introduserte nytt diskusjonsforum. Nå ligger den her.
31. august 2005 blir jeg igjen minnet på at jeg egentlig er en kriminell vandal.
28. april 2006 kommer annonsen mange har ventet på. Opplysningsvesenets fond ønsker å leie ut jordarealene på Avaldsnes med umiddelbar virkning. Overraskelsen er at driftsbygning og pakterbolig ikke skal inngå i det nye leieforholdet som skal vare de neste fem årene, og dermed er det heller ikke noe som tyder på at det blir en fastboende forpakter på Avaldsnes med det første.
11. mai 2006 sender Nord-Karmøy Historielag brev til Karmøy kommune der de ber om at kommunen igangsetter arbeid med å utarbeide en helhetlig forvaltningsplan for kulturlandskapet Avaldsnes prestegard. Historielaget omtaler en rekke uheldige forhold, påpeker at kommunen ikke forholder seg til sin egen reguleringsplan og maner til samarbeid med Opplysningsvesenets fond. Utdrag av dette brevet er gjengitt i Frø-bladet nr. 2 2006. Det kan se ut til at brevet aldri ble registrert i kommunens postjournal.
13. juli 2006 informerer Haugesunds Avis om at framtidig disponering av Avaldsnes prestegård skal diskuteres i et møte mellom kommunen og eieren.
20. september 2006 kan HA opplyse at møtet med fondet er avholdt, og begge parter ønsker å få utarbeidet en skjøtselsplan og få fart på vedlikeholdsarbeidet
13. oktober 2006 kan man lese i HA at rådmann Arnt Mogstad kan tenke seg å rive pakterboligen. Det fremgår også at Karmøy kommune og Opplysningsvesenets fond er enige om at kommunen skal sette i gang arbeid med å utarbeide en forvaltningsplan for hele eiendommen, og fondet skal være med og betale for kalaset.
I Karmøybladet 18. oktober 2006 står det å lese at Avaldsnes prestegård blir politisk sak. Det skal verdivurderes og planlegges. Til og med vegetasjonen blir nevnt, og det er snakk om både fjerning og nyplanting.
I dag vet vi jo at det ikke kom noe som helst konkret ut av dette. Bare snakk, somling og svada - som vanlig.
Så foreligger resultater fra flere C14-dateringer gjort på materiale fra sommerens undersøkelser, og en av disse dateringene tidfester et stolpehull til perioden 900 - 1030. I Haugesunds Avis 29. november 2006 presenteres denne ene dateringen med fynd og klem som håndfaste Viking-bevis, og hevdes å være "midt i Harald Hårfagres herjinger på Avaldsnes". At det gamle bustehodet skal ha dødd mett av dage omkring 930 er ikke så nøye.
Lederen i Haugesunds Avis 30. november 2006 levner heller ingen tvil om at Hårfagres residens nå er påvist. Her spares det ikke på de store ordene, og det hevdes med overbevisning at videre undersøkelser i en så viktig sak er et nasjonalt ansvar som selvsagt må finansieres ved bruk av sugerør i statskassen. Skulle bare mangle.
9. januar 2007 sender Arkeologisk museum i Stavanger ut en pressemelding der de annonserer at de trekker seg fra Avaldsnesprosjektet. Saken er åpenbart pikant og illustrerer at det nok har ulmet både her og der en stund. NRK Rogaland dekker saken 11. januar under overskriften AmS trekker seg fra Avaldsnes. HA er litt tregere i avtrekket, men kommer sterkt tilbake og bruker mye spalteplass under overskriftene En saga blott, Sponsor i veien for samarbeid, Jeg er sjokkert og Fortsetter uten Stavanger. Den ene etter den andre bedyrer at de ikke kan fatte og forstå at kan være noe å utsette på samarbeidsklimaet. Det skinner tydelig gjennom hva HA mener, og til slutt kom dette også svært klart til uttrykk i lederen med tittel Arkeologisk uryddighet 19. januar 2007. Men er dette virkelig et sjeldent tilfelle av røyk uten ild...? Fire år seinere skal vi komme til å få vite litt mer om dynamikk or arbeidsmetoder i Avaldsnesprosjektet. Det var ikke bare harmoni og idyll nei.
Tilsynelatende tar det ikke lang tid før Avaldsnesprosjektet har hentet seg inn etter den pinlige affæren med de vrange arkeologene i Stavanger, og 9. februar 2007 kan HA fortelle at Universitetet i Oslo tar over på Avaldsnes. Dermed ser det ut til at vikingsirkuset durer ufortrødent videre. I ettertid vet vi at styringsgruppa for Avaldsnesprosjektet nå ble avviklet, og avløst av det UiO-styrte Kongsgårdsprosjektet.
Sommeren 2007 har det gått to år siden jeg svingte borvinda sist. Egentlig er det ingen framgang å spore i gransaken, og det er på tide med en ny aksjon. Den tredje i rekka. I stedet for gift velger jeg nå å bruke en urgammel og særdeles miljøvennlig metode: Ringbarking.
Fersk ringbarking, juli 2007. Foto: Augvald Granbane.
Denne gang er medieresponsen noe laber, og HA velger å tie saken i hjel. De to lokale radiostasjonene nevner hendelsen, og 17. juli 2007 skriver Radio Haugaland på sine nettsider at Augvald Granbane er på ferde igjen.
Jeg forventet at effekten av ringbarkingen ville bli svært synlig i den andre vekstsesongen, altså sommeren 2009. Til min fornøyelse så jeg at trærne var tydelig stresset våren 2008, og høsten 2008 var tre av trærne allerede døde. Riktig utført er ringbarking fatalt for alle trær, men bartrær vil ofte overleve lenger enn løvtrær. Derfor regnet jeg med at pøbelgrana kanskje kunne holde ut både tre og fire år før rota slutter å fungere, men der tok jeg altså gledelig feil.
I lav kveldssol mot slutten av juli 2008 er de fire ringbarkede grantrærne ved parkeringsplassen på Avaldsnes ikke noe vakkert syn. 12 måneder etter ringbarkingen er tre av trærne døde, og det fjerde (til venstre) sliter alvorlig med å holde fotosyntesen i gang. Effekten er mye bedre enn forventet og ringbarking av grantrær er åpenbart svært effektivt. Med riktig verktøy er inngrepet gjort på et par minutt, miljøvennlig og lydløst. Etter denne erfaringen kommer Augvald Granbane neppe til å bruke gift igjen. De fire døde trærne ble fjernet i august 2010. Foto: Augvald Granbane.
I Karmøy kommunes årsmelding for 2007 fremgår på side 7 at kommunestyret i desember 2007 "...vedtar forvaltningsplan for Avaldsnes Prestegård". Dette er ikke riktig. Det som faktisk skjedde var at formannskapet (saksnr 167/07 i møte 26. november 2007) og kommunestyret (saksnr 97/07 i møte 18. desember 2007) fikk forelagt en slags status for arbeidet med en forvaltningsplan for kulturlandskapet på Avaldsnes prestegård. I saksfremstillingen vises det til en avtale som ble inngått med Opplysningsvesenets fond 25. april 2007 om utarbeiding av en forvaltningsplan som skal trekke opp rammene for tilrettelegging og drift av Avaldsnes prestegård. Ellers i saksfremstillingen er det ikke nevnt noe som helst om kulturlandskapet og tiltak for å bevare dette. Tvert om ser det ut til at de vesentlige punktene angår bygging av nye turveger og utvidelse av parkeringsarealet. Hvis saksfremstillingen er dekkende for arbeidet som pågår ligner ikke dette mye på en forvaltningsplan for et kulturlandskap. Det eneste lyspunktet er en liten innskutt kommentar: Underveis i prosessen med forvaltningsplanen har en konkludert med at drift av skogen på Bukkøy kanskje bør inngå i prosjektet. For å belyse problemstillingene har en derfor fått utarbeidet en driftsplan for skogen på Bukkøy som kan legges til grunn for tiltak i en forvaltningsplan. Og etter dette ble det helt dørgende stille om den fine planen...
Granveggen på Avaldsnes mot lav februarsol, 2008. En vinterstorm har nylig laget åpninger i granmuren sør for historiesenteret. Foto: Augvald Granbane.
31. januar 2008 melder Haugesunds Avis at drøyt 20 store graner er tatt av stormen ute på Bukkøy. Fra oppslaget i HA kan man få inntrykk av at dette er et nytt fenomen, men det er det definitivt ikke. Som regel velter et mindre antall trær hver eneste vinter. Etter orkanene 15. januar 1952, 22. september 1969 og 24. november 1981 var omfanget av rotvelter vesentlig større, og omfattet antakelig minst et par hundre graner hver gang. Det er rimelig å anta at granene som i dag står på Bukkøy er mye mer utsatt for rotvelt enn situasjonen var i 1952, 1969 og 1981, og det er sannsynlig at store deler av skogen på Bukkøy vil rotvelte neste gang det feier vind av orkan styrke nedover Karmsundet. Selv om jeg er innbitt granhater liker jeg ikke at granskogen legges flat på denne måten. Rotvelt er katastrofalt for eventuelle fornminner, og jeg har ved flere anledninger observert trekull og flintavslag i rotvelt på Bukkøy. Gravfelt og bosetningsspor er allerede skadet av granenes rotsystem, men kan bli helt ødelagt når beistene rotvelter
13. september 2008 beretter Haugesunds Avis om oppladningen til det gedigne Kongsgårdsprosjektet som skal koste 30 millioner og braker løs sommeren 2009. Nå mangler bare Riksantikvarens velsignelse. Kan skjønne det skal graves på et så unikt sted.
19. september 2008 informerer Haugesunds Avis om at Riksantikvarens godkjenning av det store gravegildet trekker ut. Man kan få inntrykk av at det bare er formaliteter, paragrafrytteri og generell sommel som står i veien for det høyverdige og ekstremt viktige prosjektet, og det kan tenkes at antikvaren vil kreve en reguleringsendring bare for å gjøre seg litt vanskelig.
25. september 2008 er det optimistisk nytt om Kongsgårdsprosjektet i HA. Søknaden om å få lov til å grave kan behandles uten at det er nødvendig med en reguleringsendring. At antikvaren kunne komme til å avslå en søknad om en så viktig utgravning ser det ikke ut til å være noen som helst grunn til å bekymre seg for.
2. desember 2008 forteller Haugesunds Avis at Karmøy kommune og Universitetet i Oslo endelig har signert kontrakten som trengs for å komme i gang meg utgravningene. Nå står arkeologene nærmest i kø for å få lov til å være med på den store gravefesten.
3. februar 2009 slippes nyheten om at lederen for Avaldsnes-prosjektet skal ha to års permisjon. Permisjonstiden sammenfaller med de to sesongene gravningen av kongsgården skal foregå. En tydelig forkjemper for å grave det som graves kan går dermed glipp av høydepunktet. For nå er det jo indrefileten som endelig skal til pers.
En tidlig morgen i mars 2009 ringbarker jeg tre nye graner, og mitt fjerde gran-attentat er et faktum. Det nærmer seg to år siden sist jeg gjorde den slags inngrep, og bortsett fra at den kommunale kverna angivelig maler på en slags forvaltningsplan for Avaldsnes har det egentlig ikke skjedd noe som helst på granfronten. De fire granene jeg ringbarket i 2007 er tørre, brune og stygge, men står ennå. På dette tidspunktet virker det rimelig å anta at disse ganske snart skal fjernes som del av forberedelse og rydding før den store utgravningen kan starte. Denne gangen velger jeg derfor å behandle tre av granene like sør for inngangen til Nordvegen historiesenter. Disse står langt utenfor det planlagte gravningsfeltet, og er de nærmeste naboene til grana jeg forgiftet sommeren 2005 - og som det fremdeles er liv i, merkelig nok.
Graner med ferske banemerker. Avaldsnes, april 2009. Foto: Augvald Granbane.
Første gang jeg ringbarka, i 2007, ble hver av de fire granene utstyrt med 2 ringer. Og i løpet av overraskende kort tid var utfallet fatalt for samtlige fire graner. Våren 2009 ville jeg undersøke om bare en ring er like effektivt som to. Derfor fikk den ene av granene de to ringene jeg visste ville gi ønsket resultat, mens de to andre fikk en ring hver. Det skulle snart vise seg at en ring har nøyaktig samme virkning som to.
4. april 2009 melder Haugesunds Avis at antikvaren i Oslo ennå ikke har somlet seg til å godkjenne den store utgravningen. Kongsgårdsprosjektets representanter har pliktskyldig svart på alle tilleggsspørsmål Riksantikvaren har stilt, og nå forventes et snarlig tilsagn for at utgravningene skal kunne starte i 2009. "Klart jeg er spent på utfallet. Jeg ville bli meget overrasket hvis vi får nei" sier professor Skre til avisa.
Så skjer det overraskende. Riksantikvaren nekter å godkjenne utgravningsplanene. Avslaget er datert 24. april 2009 og kan leses i sin helhet her. NRK Rogalandsnytt tar opp avslaget i sendingene 29. april 2009, og 30. april er Riksantikvarens avgjørelse omtalt i Stavanger Aftenblad. Men så vidt jeg kunne registrere ble avslaget av en eller annen grunn forbigått i all stillhet av Haugesunds Avis.
Fremstillingen i media gir inntrykk av at det bare er et ønske om mer omfattende geofysiske undersøkelser i forkant av gravningene som er årsak til avslaget. Den som gidder å lese alle de fire sidene i avslaget av 24. april vil imidlertid se at ikke-destruktive undersøkelser bare er en liten brikke i begrunnelsen. Det er åpenbart at Riksantikvaren ikke kommer til å godkjenne en så omfattende utgravning som det er søkt om, og et reelt samarbeid med Arkeologisk Museum i Stavanger (AM) ser ut til å være en grunnleggende forutsetning for godkjenning av en fremtidig revidert søknad. Strid og uenighet internt i styringsgruppa for Avaldsnesprosjektet som kom til overflaten med et brak 9. januar 2007 er altså en vesentlig grunn til Riksantikvarens avslag. Med mindre disse problemene skrinlegges på en troverdig måte signaliserer antikvaren at det ikke kommer til å bli noen gravning på Avaldsneset.
4. mai 2009 har daværende riksantikvar Nils Marstein et debattinnlegg i Stavanger Aftenblad. Her forsvarer antikvaren den restriktive linjen, og nødvendigheten av å utnytte potensialet i ikke-destruktive undersøkelsesmetoder. Han forklarer også hvorfor dagens arkeologer ikke kan få frie tøyler på Avaldsnes:
"Utviklingen av nye forskningsmetoder kan gi kunnskap om forhistorien som dagens forskningsmiljøer ikke har oversikt over. Et kritisk spørsmål er: Hvor mye kan vår generasjon tillate seg å forbruke av de unike og ikke-fornybare ressursene som denne kulturarven utgjør for fremtiden?"
Riksantikvaren er min helt!
Selvfølgelig burde dette innlegget stått på trykk i Haugesunds Avis. Men der hadde man som nevnt ikke plass, anledning eller interesse av å skrive om det kjedelige utgravningsavslaget da dette ble gjort kjent et par uker tidligere. Stavanger Aftenblad hadde derimot omtale av saken, og da var det kanskje ikke så rart at Riksantikvaren valgte Aftenbladet i stedet for HA. Vi får håpe at forklaringen var så enkel, men synd var det.
18. og 22. mai 2009 følger Arkeologisk museum opp med to likelydende innlegg. Først i Haugesunds Avis og så i Stavanger Aftenblad. En klar støtte til Riksantikvarens linje, og et åpenbart stikk til de gravningskåte uten navns nevnelse
6. august 2009 kan vi lese i HA om de pålagte geofysiske undersøkelsene som nå er i gang. Kjell Arvid Svendsen og Dagfinn Skre innrømmer at de ble litt skuffet da antikvaren la ned veto mot utgravningene, men tar fatt på det geofysiske pliktløpet med friskt mot.
30. september 2009 har HA snakket med professor Skre som nå er i ventemodus. Resultatene fra geofysikerne skal være rett rundt hjørnet, men dette er komplekse greier må vite. Skre forsikrer også at samarbeidet med Arkeologisk museum nå er bra og profesjonelt, og målet er å starte utgravninger i 2010.
Helt nederst på side 20 i sakspapirene til budsjettreguleringene som ble behandlet i kommunestyrets sak 37/10 15. juni 2010 blir det i en bisetning nevnt at styret for Avaldsnes-prosjektet er nedlagt.
Kulturlandskapet, trærne og forvaltningsplanen er det tilsynelatende ingen som levner en tanke.
24. juni 2010 avbilder Haugesunds Avis en ekte rakettforsker sammen med det første av to høyteknologiske superøyne som skal ta en grundig kikk på Avaldsneset. Så får vi nedslående nyheter om at fjorårets geofysiske undersøkelser var nesten fånyttes. Denne avanserte botsøvelsen bestod av seks ulike geofysiske målinger som ble gjort for å gjøre Riksantikvaren til lags, men feilet fatalt fordi Avaldsnes ikke egner seg for geofysiske undersøkelser. Professor Skre forklarer fadesen med at "grunnfjellet er magnetisk og jordmassene er blandete". Så kan man jo fundere på hva superøynene til rakettforskeren skal klare å utrette når geofysiske undersøkelser er håpløst. For disse øynene skal vel også gjøre geofysiske undersøkelser? Og sett bort fra den pussige selvmotsigelsen kunne man kanskje dristet seg til å spørre om de feilslåtte undersøkelsene muligens kunne tenkes å være et resultat av at metodene som ble brukt ikke er utviklet til det fullkomne enda...? Men bevares, det er fint at Sigurd Aase stadig finansierer nye undersøkelser og ikke har tenkt å gi opp!
Helt til slutt får vi vite at det er sendt ny søknad med reviderte utgravningsplaner til Riksantikvaren. Nå er det mai 2011 som er planlagt gravestart, og antikvaren har lovd svar mens høsten er ung.
15. oktober 2010 klarer Aadne Utvik å få til et førstesideoppslag i Haugesunds Avis. Som kjent er ikke gamle Granbane spesielt opptatt av å legge til rette for trærnes ve og vel på Avaldsnes, og derfor klarer jeg heller ikke helt å engasjere meg i saken om asketreet som ble plantet for å markere Avaldsnes som Rogalands tusenårssted, og som nå fører en anonym tilværelse omgitt av firbeinte landskapspleiere. For min del syns jeg det er både greit og riktig at sauene passer trærne.
Det som får meg til å riste litt oppgitt på hodet er uttalelsene fra Olav Anders Røssaak, advokat og ansatt i Opplysningsvesenets fond, og Ove Røys, teknisk sjef i Karmøy kommune. Og her må det siteres: "Røssaak forteller at OVF har tatt initiativ til at det utarbeides en lokal forvaltningsplan for det aktuelle området. Denne planen ble presentert på et møte de hadde med kirkevergen i Karmøy og Karmøy kommune for et par måneder siden. Nå er det blant annet opp til kommunen å reagere, sier Røssaak. Teknisk sjef i Karmøy, Over Røys kjenner ikke til det siste forslaget til forvaltningsplan. For flere år siden utarbeidet Norconsult en annen plan på oppdrag fra OVF og kommunen. Den handlet for det meste om bruken av driftsbygningen. Denne planen er ikke satt ut i livet, sier Røys, og tror det skyldes mangel på folk hos OVF." Ove og Olav skylder freidig på hverandre, og nok en gang får vi tydelig demonstrert at Ovf og kommuneadministrasjonen mangler evne eller vilje til å kommunisere på samme frekvens.
Så kommer høstens desiderte gladmelding. 20. oktober kan Haugesunds Avis fortelle at det endelig gis grønt lys for utgravninger på Avaldsnes. Kampen mot Riksantikvarens trenering er kronet med seier, og festen kan starte i mai 2011.
Her vil jeg gjerne få anbefale lesning av Riksantikvarens vedtak som et alternativ til HA's fremstilling av saken. For dette er ingen ubetinget kapitulasjon, og det fremgår at dispensasjon til utgravningene er gitt "under sterk tvil".
Og alle regionale hjerter gleder seg over de kommende utgravningene, slik det fremgår i Haugesunds Avis 21. oktober. Dette skal gi skikkelig boost for identitet, profilering og næringsvirksomhet.
28. oktober 2010 er det invitert til dialogmøte om Avaldsnesområdets framtid. Det er nødvendigvis lite praktisk å ha dialog med alt og alle, så det er greit å holde seg til den vanlige og samarbeidsvillige gjengen. Det skal settes dagsorden, og telling er vesentlig men utfordrende.
15. desember kommer Aadne Utvik igjen til orde. Denne gang i Karmøybladet. Som vanlig er jeg stort sett rørende enig med denne frittalende og ukuelige Avaldsnes-forkjemperen.
17. desember får vi bekreftet at det selvfølgelig vanker ferske kommunale kroner. Avaldsnes har kommunal prioritet selv om budsjetter skjæres til beinet, og skoler og aldershjem legges ned.
Selveste julaften er det særs fornøyelig lesning i Morgenbladet: Alt er fra Haugesund, plutselig.
Det blir 2011, og 4. januar kan Haugesunds Avis fortelle at Opplysningsvesenets fond skal kalle inn til møte med alle aktører rundt Avaldsnes prestegård. Dette inkluderer antikvariske myndigheter, kirkeverge og kommunen. Avdelingsdirektør Terje Skaug forklarer at Ovf fikk utarbeidet en forvaltningsplan for Avaldsnes for over ett år siden, men grunnet kapasitetsproblemer er planen ikke fulgt opp før nå.
Er det virkelig en ekte forvaltningsplan på gang? Jeg tror det ikke før jeg får se det...
12. januar er det Axel Christophersen, professor og direktør for NTNU Vitenskapsmuseet, som i Adresseavisen gir utrykk for at han ikke er helt komfortabel med det forskningsetiske utgangspunktet for den store Avaldsnes-utgravningen: Da Harald Hårfagre kom til Haugesund. I den påfølgende debatten får Christophersen støtte for sitt syn, men må også tåle å få på pukkelen av en anonym debattant for sin offentlige kritikk av kollegaer ved et annet universitet. Christophersen utdyper: Min agenda var å reflektere omkring vilkår for historisk kunnskapsutvikling og innsikt og finner, i alle fall for min egen del, at det blir vanskelig å forholde seg tillitsfullt til resultatene av et prosjekt som 1) på forhånd har bestemt seg (og offentlig kunngjort) hva det er de skal finne og 2) så åpenbart er blitt involvert (hva enten de vil eller ikke) i kommersielle interesser.
Professorene Christophersen og Skre finner det nå nødvendig å følge opp med en offentlig meningsutveksling i Adressa 20. januar (Skre), 28. januar (Christophersen) og 5. februar (Skre).
Sigurd Aase er spaltist i HA 28. januar. Han svinger sverdet og setter ting i sitt enkle og riktige perspektiv. Kvasiintelektuelle marxister liker ikke vikinger. Sigurd er viking og kan styre seg for de kvasiintelektuelle marxistene som sitter i veggene og helst vil programmere oss. Det gjelder å passe seg, og det er marxisten Halvdan Koht som er skyld i at mange er forledet til å tvile på at det som står i sagalitteraturen kan tolkes helt bokstavelig. Sånn er det.
Vi visste det jo egentlig fra før, men det er altså bare de 250 årene som tilhører den heroiske vikingtida som fenger Sigurd Viking. Flintavhuggene skal de kvasiintelektuelle få ha i fred, og at noen kunne finne på å ymte frampå om at det ikke skulle være greit å grave etter vikingskatter på Avaldsnes er bare sabotasje fra gjengen som heiet på Pol Pot. Vi bestemmer nemlig selv. Så blir det syn for sagn når Aase beretter om demokratiske prosesser og sinnsstemning internt i Avaldsnesprosjektet før bruddet med Arkeologisk museum i Stavanger: "Jeg arrangerte en avstemming. Det ble tre for å grave to i mot. AmS-mannen ble sur, men han måtte grave. Og der på parkeringsplassen fant vi to stolpehull fra vikingtid."
Professor Dagfinn Skre og museumsdirektør Egil Mikkelsen har nå et høyst forståelig behov for å forklare hvem som styrer og bestemmer på Avaldsnes, og er kjapt på banen med et oppklarende innlegg i Haugesunds Avis 2. februar. De gleder seg over at Kongsgårdprosjektet på Avaldsnes er tema i flere av landets aviser "..., men vi er ikke like begeistret over de mange faktafeil og misforståelser som spres om prosjektets samarbeidsrelasjoner og ledelse. Flere av medieinnslagene, blant andre professor Axel Christophersens i Adresseavisen 12. januar, og bedriftseier Sigurd Aase i Haugesunds Avis 28. januar, kan etterlate feilaktige inntrykk."
8. februar er det bare harmoniske toner når HA kan fortelle at museumsfolket i Stavanger og Oslo har kommet til enighet om hvem som skal fylle magasinet med vikingskattene som snart skal graves fram på Avaldsnes. Dermed er et vesentlig vilkår i Riksantikvarens vedtak oppfylt, og kanskje kan Skre & Co nå få litt arbeidsro?
En fin morgen på seinvinteren 2011 ringbarket jeg nok en gang pøbelgran på Avaldsnes. Dette var den femte aksjonen i rekka siden 2003, og vil ubønnhørlig medføre at ytterligere seks eksemplar av arten Picea sitchensis kommer til å være tørr ved på død rot innen høsten 2012. De nye ofrene står utenfor utgravningsområdene og omfatter fire mindre trær sørøst for historiesenteret, og to av de største beistene øst for det store tomme sauefjøset.
Sitkagran, ringbarket februar 2011. Høsten 2012 vil dette treet være barløst og helt dødt. Foto: Augvald Granbane.
Sitkagran, ringbarket februar 2011. Riktig pent utført, og garantert fatalt innen høsten 2012. Foto: Augvald Granbane.
16. og 18. april kan Haugesunds Avis, Karmøybladet og Karmsund fortelle at Fylkeskommunen har bevilget fem millioner kroner til utgravningene på Avaldsnes. Nå skal det snart skje.
De tre lokalavisene skriver om vedtaket som ble gjort i fylkesutvalgets møte 15. mars 2011, sak 0042/11. Sakspapirer til dette møtet kan du klikke deg fram til her. Disse papirene inneholder en hel del informativ og interessant lesning, og Harald med det fine håret er knapt nevnt. Ikke at det har noen som helst praktisk betydning hva jeg måtte mene, men særlig dispensasjonssøknad og utgravningsplan er langt på vei egnet til å kurere de dårlige vibbene jeg har hatt for dette prosjektet.
Jeg klarer ikke helt å glemme diverse tildragelser og uttalelser som har versert de siste årene, men når Riksantikvaren endelig har funnet å kunne godkjenne prosjektet velger jeg å stole på at dette blir rimelig bra.
I de kommende gravningsfeltene står trær av ymse slag, og en hyggelig bi-effekt av utgravningene er at trærne som står i veien nødvendigvis må fjernes. Derfor har det vært mye liflig lyd av motorsag på Avaldsnes våren 2011, og særlig pakterhagen har dramatisk endret karakter. Her står ikke et eneste grantre igjen, og også en del lauvtrær er borte vekk. Sånt må man jo bare glede seg over. Det ble en riktig fin vår.
Utgravningene startet 14. juni 2011, og omtrent samtidig opprettet Kulturhistorisk museum ved Universitet i Oslo egne nettsider for Kongsgårdprosjektet Avaldsnes. Innholdet er ennå tynt, men jeg registrerer med interesse at det inngår en oppsummering av prosjektets litt kronglete forhistorie med linker til en anselig samling saksdokumenter som til dels er interessant lesning og illustrerer den offisielle dialogen mellom de ulike aktørene. Konflikter, intriger og fordeling av såre akademiske tær blir vi skånet for, og det er sikkert like greit.
Og hva fant arkeologene på Avaldsnes sesongen 2011? Jo, de avdekket rester av to hus fra bronsealder og romertid, påviste mange og til dels store kokegroper som antakelig ble brukt i anledning festlige lag de første århundrene etter starten av vår tidsregning, og - mest spennende i mine øyne - grov seg ned til noe som må ha vært fundament til en solid bygning fra middelalderen. Men spor av Harald Hårfagre og hans kumpaner har glimret med sitt fravær, og dermed har ikke kongsgårdprosjektet levert varene. Det som trengs for å tilfredsstille de lokale forventningene. Det som skal fundamentere den egendefinerte posisjonen som "Homeland of the Viking Kings". Bortsett fra oppslag om en mynt datert til 1050 som ble funnet med metalldetektor like før gravningene startet var de lokale mediene merkelig tause om hva som faktisk ble funnet på Avaldsnes denne første sommeren.
Fra informert hold kom det meg for øre at våren 2012 skulle brukes til å felle alle granene på Avaldsnes. Like før påske falt de første granene like sør-øst for låven (inkludert de to største jeg ringbarket i 2011), og jevnt og trutt fortsatte graner og en del andre trær å deise i bakken. Noen få av disse trærne stod i veien for utgravningene, men de aller fleste befant seg langt utenfor gravningsfeltene. Omkring midtsommer var samtlige av de store dominerende granene oppe på Avaldsnes borte og tunet på Avaldsneset er nå fritt for grantrær. De er vekk! Den grankledde perioden i Avaldsnesets historie startet da sogneprest Skadberg begynte å plante sitkagran en gang i 1940-årene. Grantida på Avaldsnes slutter våren 2012, omkring 70 år seinere. Nå er denne epoken historie. Det er over.
Det står ennå ni små graner nede på sletta mellom historiesenteret og Gloppevågen. Tre av disse har allerede strøket med som følge av at de fikk seg en runde med ringbarkeren vinteren 2011. De seks siste fikk samme behandling høsten 2012 og kommer ikke til å overleve sommeren 2014. Sann mine ord.
12. juni 2012 publiserer Artsdatabanken en ny utgave av Fremmede arter i Norge, og denne gangen er sitkagran kommet med på svartelista - klassifisert med høyeste risikostatus. Høyst fortjent.
De siste puslete granene på Avaldsnes, juni 2012. Tre av disse er døde etter ringbarking vinteren 2011, og de seks siste stryker med før sommeren 2014 er over. I bakgrunnen står granene på Bukkøy (til høyre) og Svinatongen (til venstre). En mye større utfordring... Foto: Augvald Granbane.
Det er klart Augvald Granbane er såre fornøyd. Målet er nådd og Avaldsnesplatået er granfri sone.
En stor del av løvtrærne burde også vært fjernet. Det meste av dette er plantet spisslønn som kommer til å bli enda mer dominerende hvis ingen tar grep. Her er det jobb til en Harald Lønnebane, men det må bli en annen galning enn meg...
Så må jeg gjøre et valg. Det enkleste vil være å la Augvald Granbane pakke sammen og pensjoneres stille og fredelig. Slutte mens leken er god. Alternativet er å la Granbane gå i krigen på en annen front en drøy halv kilometer øst for Avaldsnesplatået. Men Bukkøy og Svinatongen blir ingen lett match.
De siste årene har det vært enkelt å drive kampanje mot granene på Avaldsneset. Etter hvert har de aller fleste skjønt at store grantrær ikke er kompatibelt med et sånt sted. I alle fall når de får tenkt seg litt om. Svært få har gitt uttrykk for at de syns granene bør stå, og det er flere år siden noen åpent har forsvart dem. Granbanes aksjonsform har fått berettiget kritikk, men tanken om et granfritt Avaldsnes har etter hvert modnet og blitt til forventning hos et stort flertall av dem som har et forhold til Avaldsnes. Ideen om ei granfri Bukkøy vil ikke være like enkel å selge og vil kanskje ikke oppnå samme grad av konsensus. Etter en liten tenkepause har jeg nå bestemt meg for å slippe Granbane løs helt nord på Svinatongen. Der begynner neste kapittel, og fortsettelse på dette sære prosjektet følger på avaldsnes.blogspot.com.
Jeg har ikke unngått å legge merke til at det har versert spekulasjoner og til dels rykter omkring Augvald Granbanes egentlige identitet. De første årene lot jeg være å kommentere dette temaet på noen som helst måte, men etter hvert har jeg sett og erfart at det kan være på sin plass å bidra med noen enkle opplysninger som forhåpentligvis kan avkrefte de mest fantasifulle og paranoide teoriene, og frikjenne enkelte som har vært urettmessig mistenkt. Jeg har aldri hatt kommune, fylke eller stat som arbeidsgiver. Er amatør når det gjelder arkeologi og historie, og har ingen som helst forbindelse til myndigheter, medier eller andre aktører som direkte eller indirekte har noe med Avaldsnesprosjektet å gjøre. Min interesse for det som skjer og har skjedd på Avaldsnes er sikkert noe mer omfattende enn det som er vanlig, men ellers er jeg en temmelig ordinær avaldsnesbu som ønsker å forbli anonym.
Anonymiteten ja... Den kan nok oppfattes som feig. Jeg ser det. Skjult identitet, selvtekt og vandalmetoder er jo ikke helt bra, men personlige og taktiske grunner har helt klart gjort anonymitet til et riktig valg. Så kampanjen fortsetter i moderat men jevnt tempo, og med det langsiktige perspektivet Avaldsnes fortjener. Nå har Granbane herjet siden 2003, og jeg bør ha ganske gode odds for å holde koken mange år ennå - hvis det skulle være nødvendig...
Er det noe i min fremstilling du mener er feil eller unøyaktig?
Eller har du opplysninger du syns jeg burde tatt med?
Kommentarer, synspunkt, ris, ros og forslag til endringer mottas med anonym takk - enten du er enig med meg eller ikke.
Send en e-post til avaldsnes@hotmail.com og fortell meg hva du mener.
Jeg har etablert et slags nærvær på twitter og facebook.
Bli gjerne follower eller "venn" - enten du liker det jeg holder på med eller ikke.
Sånne sosiale medier er ikke helt forenlig med Granbanes sporadiske stil,
så ikke regn med hyppige oppdateringer og aktiv tilstedeværelse.
Augvald Granbane
oktober 2013
Muligens fra siste halvdel av 1930-årene.
Avaldsnes, juli 2010. Foto: Augvald Granbane.
Pøbelgran inntar det gamle værslitte kulturlandskapet på Avaldsnes. Juli 2010. Foto: Augvald Granbane.
Avaldsnes, juli 2010. Foto: Augvald Granbane.
Avaldsnes, juli 2010. Historiesenteret, kirketårnet og skogen. Til venstre i bildet står de tre døende granene som ble ringbarket våren 2009. Foto: Augvald Granbane.
Avaldsnes fra 250 meters høyde. Fotografert fra et Lockheed Hudson på rekognosering 12. april 1940.
Scannet fra
RAF Coastal Command in Action, 1939-45, Archive Photographs from the Public Record Office. Roy C. Nesbit.
Krystallklart foto tatt fra Klaksholmen en fin sommerkveld. Kanskje en gang seint i 1930-årene?
